Staten er den store fiksjonen alle søker å leve av på bekostning av alle andre.
Frederic Bastiat
Først noen kjedelige men nødvendige definisjoner:
BNP = C + I + G + eksport – import
BNP = Bruttonasjonalprodukt
C = konsum/forbruk i privat sektor
I = investeringer i privat sektor
G = konsum/forbruk i offentlig sektor
MERK 1: Det er viktig å analysere virkningen av å måle vekst via BNP fordi BNP inneholder G, altså verdier konfiskert fra privat sektor gjennom skatter og avgifter, deretter omfordelt av staten til ymse politiske formål.
Forklaring: Når stat eller kommune bruker våre skattemidler på at 10 arbeidere først graver en grøft for deretter fylle den igjen slik at G øker og BNP viser vekst, representerer denne veksten i BNP negativ verdiskapning. Politikere og statsbyråkratiet kaller dette for «nødvendig og rettferdig omfordeling». Sannheten er at omfordelingen representerer en gevinst for de 10 arbeiderne og et tap for resten av befolkningen. Tapet tas rett ut av lomma på deg og meg. Slik Bastiat så korrekt konkluderer, prioriterer politikerne en liten interessegruppe på bekostning av resten av befolkningen. Resultat: Vi blir alle fattigere.
Omfordeling foretatt av våre politikere er den vesentligste grunnen til at «velferdsstaten Norge» i årevis har gått med store underskudd (eks. olje).
MERK 2: I tillegg er gjeld en viktig faktor i utviklingen av G (offentlig forbruk) fordi stadig større statsgjeld for å kunne finansiere omfordelingen til slutt må tilbakebetales med skatter, dvs. av «deg og meg». Fordi politikerne kan skyve gjelden inn i fremtiden og belaste fremtidige skattebetalere – er dette en ideell måte for politikerne å skjule vanstyret. Økt gjeld (pengetrykking) fører til slutt til prisinflasjon, dvs. tapt kjøpekraft; en skjult skatt påført befolkningen av politikerne med viten og vilje. Også her er «omfordeling» til fordel for noen få og til stor skade for resten av befolkningen et nøkkelbegrep.
MERK 3: Med andre ord: Både den første og den siste «skattekrona» innkrevet av stat/kommune brukes til verdireduserende virksomheter som er til stor skade for befolkningen. Enkelt sagt, utvannes hver skattekrone gjennom statlig byråkrati og en vilkårlig og uansvarlig politisk «omfordeling». Fordi «omfordeling» er enhver politikers og statsbyråkrats viktigste verktøy for å kunne forsvare sine posisjoner og øke sitt maktgrunnlag over folket vokser omfanget av omfordelingen inntil administrasjonen av omfordelingen er så omfattende at det hele «spinner ut av kontroll». Det er der vi befinner oss nå.
Beviset for dette er at statens andel av BNP, representert ved G, har vokst fra rundt 30% fra 1960 tallet til rundt 65% i dag. I følge en amerikansk studie fra 2012 representerer det samfunnsmessige tapet av denne omfordelingsprosessen et verditap for en gjennomsnittlig (norsk) husholdning på ca. 1 million kroner hvert år fra 1960 til 2023.
Altså: Resultatet av politikernes og et stadig voksende statsapparats innblanding i samfunnsøkonomien i form av en stadig voksende omfordelingsprosess er en storstilet negativ verdiskapning, dermed en langsom, men uunngåelig kvelning av «velferdsstaten». Vinnerne på kort sikt er politikere og statsforvaltningen; taperne er folket, dvs. enkeltindivider, grupper, selskaper og organisasjoner. På lang sikt taper alle, hvilket er den situasjonen Norge befinner seg i nå.
Leter du etter grunn til hvorfor Norge har skyhøyt kostnadsnivå, høy prisinflasjon og et næringsliv uten konkurransekraft, samt hvorfor bedriftsbyggere flytter til utlandet, vel, da har du svaret ditt.
MERK 1, 2 og 3, over, er økonomiske realiteter, dvs. støttes av økonomisk teori og empiri.
Uforutsette konsekvenser
La oss se nærmere på den politiske og samfunnsmessige prosessen som er årsaken til denne langsomme men sikre ødeleggelsen av det norske samfunnet.
Den største trusselen for et samfunn som ønsker å bygge velferd – økonomisk, rettslig og moralsk - er de uforutsette konsekvenser som oppstår som resultat av politiske omfordelinger gjennomført av staten og statlig byråkrati; for som Frederic Bastiat så korrekt uttalte:
«Alle vil leve på statens bekostning. De glemmer at staten vil leve på bekostning av alle»
Her er ordet «bekostning» helt avgjørende fordi ingen – i dette tilfelle våre folkevalgte – kan leve på bekostning av andre – i dette tilfelle deg og meg – uten å ha fundamentalt forskjellige interesser. Det er simpelthen naturstridig.
Når politikerne omfordeler tilstrekkelig skattemidler innbetalt fra hele befolkningen for at 10 arbeidere skal grave en grøft for deretter fylle den igjen da er motivet utelukkende å gi inntrykk av at de representerer folkets interesser; at de tar denne oppgaven på alvor, er flinke og løser et problem. Realiteten er en helt annen: Penger brukt på «grøftegraving» påfører samfunnet og resten av befolkning et tap. Politikernes omfordeling er gjort av egeninteresse – for å sanke stemmer og øke maktgrunnlaget – i direkte konflikt med folkets interesser.
Med andre ord vil våre politikere og statsbyråkratiet – individuelt og kollektivt - alltid tjene sine egne «politiske interesser» på bekostning av individets og folkets interesser. Det er, enkelt sagt, en selvfølge; en naturlov og kan med rette kalles en «dyd av nødvendighet for å bevare og øke sitt maktgrunnlag over folket.
Av dette følger at dersom vi over tid gir våre politikere og statsbyråkratiet for mye makt og denne makten gjenspeiles i et stadig strengere lovverk, da er diktatur en uunngåelig endestasjon. Veien mot et totalitært styresett er alltid begrunnet med at politikerne ønsker å tjene folket, såkalt «kollektive verdier til fellesskapets beste»; en nærmest uangripelig begrunnelse, dermed akseptert av folket.
Kort sagt har politikernes og statsbyråkratiets konfiskasjon og omfordeling av produktiv kapital siste 60-70 år langsomt men sikkert ødelagt norsk økonomi og velferden for den norske befolkning. Enkelt sagt har norske politikere i stat og kommune og i mange tiår bedrevet utstrakt «grøftegraving» til ubotelig skade for den norske befolkning.
Om du leter etter en forklaring på hvorfor den norske kronen svekkes og utlandet ikke vil ha den, da har du svaret ditt.
(Faksimile Google)
Det knuste vinduet
I sin bok “Economics in one lesson” tar Henry Hazlitt (Henry Hazlitt | Mises Institute) for seg Bastiats empirisk korrekte teori om det både Bastiat og Hazlitt karakteriserer som «Feilslutningen om det knuste vinduet», hvor omfordeling og ødeleggelse av den produktive kapitalen er helt sentral.
Historien om tyven som bryter seg inn hos bakeren ved å knuse vinduet burde være pensum for det norske storting, regjeringen og alle med politiske ambisjoner og et ønske om arbeide i offentlig administrasjon, dvs. byråkratiet. I tillegg burde den være pensum på alle barneskoler, folkeskoler og universiteter, spesielt for alle de økonomiprofessorene som kjemper om «statens gunst» i sine daglige bestrebelser for å kunne sitte ved «ministerens bord»; dvs. i alle de offentlige utvalg og såkalte «tenketanker» der tema er hvordan man kan forsterke illusjonen om det sosialistiske utopi, «den sosialistiske velferdsstaten».
I korte trekk er historien om «Det knuste vinduet» slik:
En «urokråke» (vandal) kaster en murstein gjennom vinduet til et bakeri. Dette er åpenbart hærverk og ikke bra for bakeren, som må bruke penger for å betale for et nytt vindu, men det er gode nyheter for glassmesteren som installerer erstatningsvinduet hos bakeren.
Glassmesteren tjener det samme som bakeren taper; deretter bruker glassmesteren de nyopptjente pengene på snekkeren som skifter ut glassmesterens ødelagte dør.
Snekkeren, på sin side, bruker pengene han tjener fra glassmesteren på å betale rørleggeren for å installere en ny vaskemaskin.
Denne «lykken» fortsetter å strømme gjennom glassmesterens, snekkerens og rørleggerens forretningsnettverk ved å gi penger og sysselsetting i stadig større kretser; gjennom verdikjeden til hele samfunnet. Alle er tilsynelatende «happy» bort sett fra bakeren.
Den logiske konklusjonen for all denne nye sysselsetningen og omsetningen er at «urokråken» som knuste vinduet til bakeren, langt fra å bedrive hærverk og ødelegge verdier – i egenskap av å være en offentlig trussel og samfunnsfiende - i stedet er en offentlig velgjører.
Men hva med bakeren? Kanskje han måtte forsake noe for å betale for erstatningsvinduet. Kanskje måtte han kansellerer eller redusere bestillingen av kornprodukter? Kanskje bakerens kunder ikke fikk bakevarene de trengte for å spise? Kanskje bakeren måtte sette opp prisen på brød og boller (prisinflasjon) for å dekke tapet sitt?
Med andre ord: Bakeren vinner absolutt ikke i dette scenariet, ei heller samfunnet. Det er disse usynlige konsekvensene og utgiftene regjeringen, media og innbyggerne ofte glemmer. Vi ser den tilsynelatende og umiddelbare positive effekten, men ikke alle de negative effektene som følger etterpå.
Allikevel er «Feilslutningen om det knuste vinduet» nøyaktig det våre politikere har holdt på med siste 60-70 år, faktisk enda lenger; en feilslutning de stadig ønsker å ta æren for som «den fantastiske historien om den norske velferdsstaten»; en gedigen byråkratisk omfordelingsmaskin hvor «knuste vinduer ligger strødd utover slagmarken», over hele Norge.
Den feilslåtte «velferdsstaten»
Historien om «det knuste vinduet» er den viktigste forklaringen på det enorme byråkratiet som har fått anledning til å utvikle seg i Norge; alle lover, regler, retningslinjer og forordninger som gjennomsyrer det norske samfunnet, samt reguleringsvannviddet og avstraffingsregime politikerne og statsbyråkratiet har innført for å holde folket kuet og lydige.
Statens omfordelingspolitikk lurer oss til å tro at vi får det bedre, til tross for at sannheten er at det er befolkningen som gjennom skatter og avgifter finansierer den negative differansen (det samfunnsmessige tapet) mellom avkastning på produktiv kapital og tapet eller den negative avkastningen på uproduktiv kapital.
Alle vil ha og alle tar – alle vil ha statens gunst
Et slikt SUB-optimalt system som beskrevet, er kun mulig ved at staten hele tiden, og over statsbudsjettet, utbetaler de samme produktive midlene den mottar fra produktive mennesker og bedrifter gjennom skatte- og avgiftssystemet, først for å dekke egne kostnader forbundet med å administrere selve systemet, dernest på ymse formål; alt fra «gladmatfestivalen», «foreningen for støy», dekning av personlig trener for barnehageansatte – m.a.o. ren stemmesanking - til enda større og verre penge og ressurssløsing i form av subsidiering av ulønnsomme prosjekter (havvind og lignende), utbygging av ulønnsomme tuneller eller broer på Vestlandet osv., alt sammen forsvart med at det er «til samfunnets beste».
(Faksimile Google)
Det vi ser, og det politikerne ønsker vi skal se, er den umiddelbare gode effekten av sine prioriteringer. Det vi ikke ser, og som politikerne enten ikke forstår eller vil at vi skal se, er den langsiktige negative effekten av alle feilprioriteringene, m.a.o. alle «de knuste vinduene» som ligger i kjølvannet av den ødeleggende omfordelingspolitikken.
Kort oppsummert gir historien om «det knuste vinduet» og flere generasjoners feilslåtte politiske prioriteringer svaret på hvorfor samfunnsøkonomien ikke kan stimuleres gjennom offentlige utgifter fordi stimulansen (omfordelingen) konsekvent ignorerer og overser uforutsette konsekvenser (av det knuste vinduet).
Mange tiår med politiske feilprioriteringer gir kun et resultat: Det gir borgerne et falskt inntrykk av at politikerne «er på ballen» og prioriterer folket, mens sannheten er at all innblanding i våre liv og alle feilprioriteringene ivaretar politikerens og statens livsviktige selvoppholdelsesdrift på bekostning av folket; den absolutte forutsetningen for enhver politikers motivasjon og virke.
Forutsetninger for demokrati og en levedyktig «velferdsstat»
Den viktigste forutsetning for å bygge mest og best mulig velferd i et samfunn – for hele befolkningen - er mest mulig fri samhandling mellom menneskene i dette samfunnet; stikk i strid med «det knuste vindu doktrinen» som kun fører til politiske feilprioriteringer og verdireduserende virksomhet for samfunnet, som igjen fører til økte skatter og avgifter, som igjen fører til stadig flere lover og regler; til slutt statsdiktatur.
(Faksimile Google)
Det finnes ingen holdepunkter i økonomisk teori, og det har aldri eksistert et samfunn eller marked, hvor konfiskasjon og omfordeling av den kapitalen som skapes gjennom frivillig samhandling mellom individer, bedrifter og organisasjoner, fører til økt verdiskapning og velferd. Det er rett og slett en umulighet, fordi ingen utenforstående tredjepart – for eksempel politikere - har eierskap til de varene og tjenestene som skal produseres, selges og kjøpes.
Av dette følger at ingen utenforstående tredjepart – for eksempel statsbyråkrater - kan være i besittelse av en tilfredsstillende (eller lovlig) subjektiv preferanse i forhold til vurderingen av merverdien eller verdiskapningen av transaksjonen mellom frivillige parter.
Altså: I fravær av en den subjektive preferansen som eksisterer mellom (frivillige) interessenter til en transaksjon (selger og kjøper) er det umulig å vurdere en korrekt verdi eller pris på handelen. Dette er et allment akseptert prinsipp i nær sagt all økonomisk litteratur, m.a.o. ikke noe man kan være enig eller uenig i. Det er en økonomisk lov. Dersom man ikke forstår dette, vil enhver diskusjon om skatt og omfordeling være nytteløs. Det er en slik nytteløs diskusjon vi har i Norge; i avisene, på TV, blant våre folkevalgte, i statsbyråkratiet, dessverre også i storparten av befolkningen.
Derfor blir feilslutningen om «det knuste vinduet» og den endeløse og uløselige diskusjonen om hvem og hva som «må skattlegges» den norske velferdsstatens økonomiske undergang. Vi er fastlåst i en diskusjon hvor «apekattens retorikk» om omfordeling trumfer «sunn fornuft» og økonomiske lover.
Gjensidige fordelaktige transaksjoner
Når vi bruker ovennevnte absolutte forutsetning i forbindelse med verdifastsettelsen av transaksjoner mellom interessenter, forklares dette i økonomisk teori som «gjensidige fordelaktige transaksjoner»; altså at den subjektive preferansen en interessent er i besittelse av «matcher» eller tilfredsstiller den subjektive preferansen den andre interessenten er i besittelse av. Igjen, det er denne subjektive preferansen politikerne ødelegger når de ønsker å omfordele samfunnets produktive kapital for å tilfredsstille egne politiske interesser.
I økonomisk teori begrunnes denne subjektive preferansen med en selvfølgelighet: At ingen mennesker i samfunnet er i besittelse av det samme verdigrunnlaget. Kort sagt er vi forskjellige. Uten en slik subjektiv preferanse er det umulig å fastsette verdien på noe som helst, hvilket innebærer at ingen transaksjon kan finne sted, altså et transaksjonsløst samfunn, dvs. utopi., med mindre det gjøres av en tredjepart med tvang, dvs. gjennom omfordeling, samt et lov- og regelverk som premierer den ødeleggende effekten av omfordelingen og straffer de som motsetter seg den; med bøter eller fengsel.
Det er her «det knuste vindu doktrinen» kommer inn fordi politikernes og statsbyråkratiets innblanding for å styre og regulere den subjektive preferansen mellom menneskene i et samfunn representerer «urokråkens hærverk og knusing av bakerens vindu» - en verdireduserende handling til stor skade for enkeltindividet og samfunnet; kun til nytte for politikernes maktgrunnlag over folket.
Tyven, tyven skal du hete
I denne sammenheng representerer Statens innkreving av skatter og avgifter det motsatte av gjensidige fordelaktige transaksjoner (mellom menneskene og institusjonene i samfunnet). Tyven, representert ved staten, gir offeret – borgeren - et valg om å betale skatt omgående eller vente til tyven påfører offeret skade i form av trussel og gjennomføring av straffeskatt og fengsel.
I denne transaksjonen er det ingen gjensidig fordel. Tyven mottar i stedet en fordel på bekostning av offeret. Tyven «tjener» det samme som offeret «taper». Og kanskje det aller viktigste; I stedet for å bidra til å øke mengden av produksjonen i samfunnet, reduserer eller ødelegger tyven denne produksjonen. Gjensidige fordelaktige transaksjoner oppfordrer og oppmuntrer til økt produksjon og tilbud, mens tyveri frarøver og demotiverer økt produksjon og dermed krympes markedet. På denne måten avleder all statlig aktivitet inntekter, ressurser og aktiva bort fra markedet, der igjennom ødelegges og forminskes «den generelle velferden».
Det må være klart at tyven, i dette tilfelle staten, ikke produserer noen varer eller tjenester overhodet, bortsett fra sin egen inntekt som oppnås på bekostning av andre, dvs. skattebetalerne. Mange vil hevde at dette er feil, og at staten tilbyr en rekke varer og tjenester. Det er en illusorisk påstand. Inntekter og aktiva blir først, og under tvang, overført fra den produktive sektor til staten; dernest bruker staten nøyaktig de samme pengene til å kjøpe varer og tjenester fra subsidierte næringer og den samme produktive sektor som de stjal pengene fra i første instans. Negativ eller ingen verdiskapning finner sted.
(Faksimile Google)
Statsmakt og skattenivå
I dagens samfunn aksepteres at vi ikke har flere rettigheter enn de staten gir oss. Analyserer vi enhver form for statlig innblanding i våre liv, inklusive den virksomheten vi jobber for, ser vi at denne innblandingen muliggjøres gjennom statens inntekter, dvs. skatter og avgifter. En statsmakts innflytelse er således proporsjonal med statens inntekter. Det er umulig å beskytte enkeltmenneskets frihet og verdiskapningen i samfunnet uten å begrense statens muligheter til å skattlegge.
Umiddelbare konsekvenser kontra langsiktige virkninger
For å forstå den negative påvirkning skatter har på den produktive kapitalen og verdiskapningen i et samfunn, må vi klare å analysere langtidseffekten av en statlig prioritering eller omfordeling; ikke hvordan en enkelt støtte- eller subsidieordning virker på kort sikt for en enkelt gruppe, men hvordan støtte- eller subsidieordningen virker inn på alle grupper i samfunnet og over lang tid.
La oss bruke et annet eksempel enn det litt primitive grøftegravereksemplet, over, hvor 10 arbeider graver et hull i bakken, deretter fyller det igjen. La oss analysere byggingen av en tunnel, et nytt operahus i hovedstaden, eller enda et kulturhus til milliarder av kroner i en eller annen norsk kommune, altså:
En tunnel skal bygges. Hvis den bygges for å møte et innstendig krav fra publikum, hvis den løser et trafikk- eller transportproblem som ellers ikke kan løses, hvis, i korthet, tunnelen er viktigere for alle skattebetalerne (kollektivt) enn for formål de ellers ville brukt pengene på individuelt, om pengene ikke var bortbeskattet, da burde tunnelen bygges.
Men en tunnel bygget hovedsakelig for å tilfredsstille et generelt ønske om «bedre infrastruktur», for å tjene bestemte særinteresser lokalt eller innenfor et bestemt geografisk område; for å sørge for arbeidsplasser, det er en helt annen type tunnel. Når særinteresser er formålet, da blir vurderingen om dette representerer et reelt infrastruktur-/transportproblem uviktig.
I stedet for å tenke på hvor tuneller «må bygges» tenker staten, kommunen og private særinteresser på hvor tuneller «kan bygges». Dette er den sikreste oppskrift på sløsing, og den foregår daglig rundt omkring i det ganske land av staten, kommuner og særinteresser. Det er dette tankesettet som ligger til grunn for uendelig mange politiske feilbeslutninger, hvorav tidligere AP-statsråd Opseths tunneler på Vestlandet, Operahuset i Oslo, ombygging av Holmenkollbakken, eller et av de mange nye kulturhusene i kommuner er slående eksempler på, alle begrunnet ut ifra «samfunnets interesser», «allmennyttige formål», «felleskapstanken» eller lignende vikarierende og feilslåtte karakteristikker. «Vi bare må ha det».
Fordi dette representerer «det knuste vindus» ødeleggende feilprioriteringer, hvor hensikten er å tilfredsstille en liten interessegruppe på bekostning av hele befolkningen, kan man kalle det for «kriminalitet satt i system» av våre politikere, samt embetsverket som «gladelig løper politikernes ærend» fordi også embetsverket nyter godt av omfordelingsprosessen; en stund. Det er derfor nesten en million mennesker jobber der med å «skyve papir» seg imellom.
Spørsmål: Hvordan er det mulig? Hvorfor blir ikke alle disse prosjektene, sløsingen, og alle lover, reguleringer, forordninger og retningslinjer stoppet?
Svar: Fordi hver enkelt sak ikke er stor nok til å engasjere hele befolkningen og fordi statsbyråkratiet har vokst seg så stort at det er umulig å gjøre noe med det. Vi har rett og slett ikke ork i hverdagen til å følge med og protestere når våre politikere i maktposisjon foretar sine «samfunnsmessige prioriteringer». Og, om vi gjør det, risikerer vi at alle de nye lovene og straffesanksjonene forbundet med å «bryte samfunnskontrakten» brukes mot oss, i beste fall med samfunnsmessig fordømmelse og bøter, i verste fall med fengsel.
Hva er «samfunnets interesser»?
Er det i samfunnets interesser å bygge tunnelen, operahuset eller kulturhuset? Tunnelen må finansieres med skatter. For hver krone brukt på tunnelen, blir en krone tatt fra skattebetalerne. Dersom tunnelen koster 500 millioner kroner, vil skattebetalerne tape 500 millioner. 500 millioner blir tatt fra skattebetalerne, som de ellers ville brukt på andre formål; formål som ut i fra en samfunnsmessig totalvurdering verdsettes høyere og trengs mer.
Det er også viktig å huske på at for hver jobb som oppstår som en følge av en (offentlig skapt) arbeidsplass i forbindelse med tunnelbyggingen, så blir en annen (privat) arbeidsplass ødelagt et annet sted. Arbeiderne på tunnelen er imidlertid veldig synlig for oss, og politikernes og særinteressegruppenes argument om nødvendigheten av prosjektet blir, visuelt sett, enda tydeligere. Jo mer synlig tunnelen, operahuset eller kulturhuset blir, jo vanskeligere blir det å argumentere imot. Enkelt sagt, har prosessen overbevist oss om at «vi må ha det» eller at «vi skylder oss selv det»; at samfunnet nærmest ikke har råd til å la vær å bygge det.
Vindkraft til havs – vår tids svar på «det knuste vinduet»
Det mest slående eksempel på dette prioriteringsvanviddet er alle de milliardene med skattekroner som går til havvind prosjekter. Havvind har ingen mulighet til å konkurrere med tradisjonelle strøm- og energikilder, og vil føre til et ekstremt tapssluk i flere tiår for den norske befolkning; helt inntil vindmølleparkene ubønnhørlig «ruster bort» og må fjernes på grunn av et uholdbart og kostbart vedlikeholdsproblem.
(Faksimile Google)
Akkurat som Jens Stoltenbergs «månelandingsprosjekt» om «CO2 fangst» på Mongstad ble lagt ned med et «mageplask» etter 5-6 år og ellevill bruk av milliarder av skattebetalernes midler, vil Jonas Gahr Støres satsing på havvind gå ned i historien som en gedigen økonomisk og miljømessig fiasko; et skoleeksempel på «det knuste vinduets» feilslutninger om omfordeling og bruk av folkets skattemidler. Miljøsaken «vinner» på kort sikt. Hele samfunnet, inklusive miljøsaken, taper på lang sikt. Men da jobber antakelig Støre for FN, NATO, WEF eller WHO, eller kanskje BlackRock, kanskje med Lan Berg «på slep»? Kan hende reiser de rundt sammen med Greta Thunberg i privatjettflyet til den amerikanske politikeren John Kerry for å fortelle oss at vi har 10 år igjen før planeten går til grunne?
Det viktige er det vi ikke ser
Det vi går glipp av som en følge av «det knuste vinduet», er det vi ikke ser, fordi det aldri fikk muligheten til å realiseres. Det er alle jobbene som er ødelagt som en følge av alle milliardene som er tatt fra skattebetalerne for å bruke på «knuste vinduer». Det eneste som har skjedd, er i beste fall at det har vært en jobb-allokering bort fra andre samfunns- eller investeringsformål. Flere tunnel og operabyggere, færre IT-, oljeservice- og industriarbeidere.
Gode investeringer i form av kapital og arbeidskraft et sted blir erstattet av dårlige investeringer i form av kapital og oppkonstruerte arbeidsplasser et annet sted; alt for å bygge tunneler, operaer, kulturhus og havvind for særinteressegrupper og for at politikerne skal ha anledning til å ytterligere styrke sin maktposisjon ved å bestikke folket. Med andre ord:
Tapet for feilinvesteringene finansieres av skattebetalerne som aldri fikk anledning til å vurdere om tunnelen eller operahuset var viktigere for alle skattebetalerne (kollektivt) enn for andre formål de ellers ville brukt pengene på individuelt, om pengene ikke var bortbeskattet.
All statlig aktivitet vil nødvendigvis avlede eller frarøve inntekter, ressurser og aktiva fra markedet. Søken etter en nøytral skatt, som bidrar til produktivitetskapning på lik linje med privat eller industriell kapital i et ellers fritt marked, er en umulighet, og ideen om en nøytral skatt er derfor en myte; myten om «det knuste vinduet» og omfordelingen av den skapende og produktive kapital til ulønnsomme og verdireduserende virksomheter.
Økonomisk og sosialt vranglære
I politikernes, nå også store deler av befolkningens «eventyrverden» er økt ulikhet vårt største problem, og igjen er det staten, gjennom omfordeling, altså skatter, avgifter, lover og regelverk som kommer oss alle til unnsetning.
Våre politikere og våre statsbyråkrater, samt folk flest, burde alle sammen avkreves svar på følgende spørsmål:
Et hvert medlem av en mobb kan enkelt «rettferdiggjøre» at han/hun stjeler en vare eller to fra butikken; butikken har jo så mange varer og han så få. Er ikke da effekten at det til slutt ikke finnes noen butikk, samt at alle vil ha langt mindre varer enn det de ellers ville hatt? Blir det mer eller mindre velferd, ulikhet og fattigdom i et slikt system?
Hva om mobben eller tyven i stedet for å plyndre butikken får staten til å skattlegge butikken og butikkeieren, og at staten deretter gir de beskattede midlene til alle de som ellers ville ha stjålet fra butikken, dvs. mobben, men som ikke lenger trenger å gjøre det fordi de får penger fra staten og kan kjøpe det de ellers ville ha stjålet. Blir det mer eller mindre velferd, ulikhet og fattigdom av et slikt system?
Er det ikke det samme som skjer i 1) og 2) over? I et system med skatt og utbredt misunnelse får mobben/tyven staten til å stjele for seg, men resultatet for eieren blir det samme. Uten skatt og politisk omfordeling vil tyven stjele varer fra butikken. Og, hva er forskjellen på «mobben» og «særinteresser»?
Resultat: Eieren mister varen. Med skatt blir kanskje ikke eieren frastjålet alle varene, men resultatet blir det samme. Eieren sitter igjen med penger. Alle vi andre sitter igjen med mindre velferd, mer ulikhet og mer fattigdom.
Hvilken lærdom kan vi trekke ut av dette: At førstebruk av tvang (eller inngrep i folks ekte rettigheter) i enhver sammenheng er ufornuftig, usivilisert og barbarisk. Det er i tillegg ødeleggende for verdiskapningen i et samfunn fordi produktiv kapital brukes på helt andre formål enn å bygge mest mulig velstand for flest mulige, som er den beste måten å få folk ut av fattigdom.
Dagens modell er gått ut på dato
(Faksimile Google)
Dagens moderne demokrati fungerer ikke som noe annet enn et kamuflert despoti; en liten politisk elite som styrer oss gjennom et enormt statsapparat av lydige byråkrater, som har brakt oss inn i den økonomiske, sosiale, moralske og rettslige hengemyra vi befinner oss i.
Vi har gjort oss avhengige av et lite knippe med udugelig og korrumperte «sirkushester» som bruker et stadig større statsapparat til å «skalte og valte» med livene våre slik de selv ønsker. Og, det har foregått så lenge at vi innbiller oss at vi må finne oss i det. Vi har sovet, og latt sirkushestene innføre den administrative stat som styreform i landet vårt.
Når en stat over tid har lykkes med å samle en stor nok gruppe mennesker (byråkrater, politikere og netto skattemottakere) til ukritisk støtte av (velferds)statens formål, da kan staten trygt gå ut ifra at ignoranse og apati fra resten av befolkningen sørger for tilstrekkelig passiv støtte for å kunne redusere en eventuell aktiv motstand mot denne styreformen til et minimum. Apatien er selvfølgelig godt hjulpet av at staten har et inndrivingsapparat, som med nådeløs presisjon og med “loven i hånd” opptrer med både utøvende og dømmende myndighet, ved å forfølge og fengsle de som ennå ikke er apatiske til plyndringen.
Slik USAs tidligere høyesterettsdommer (Superior Court) Andrew P. Napolitano oppsummerer denne feilslåtte samfunnsformen:
«Når bilen vår blir stjålet av én person, får vi en følelse av moralsk forargelse fordi vi vet at det som skjedde med oss var galt. Men når vi blir lært opp til å akseptere at tyveriet av bilen vår er helt greit fordi det begås av et demokratisk flertall, institusjonaliserer dette en tenkemåte som gjør individet til statens tjener, hvor individet er fornøyd med å bli tildelt en liten flik av statens begrensede ressurser. Kort sagt, slik politikerne og staten ser på oss, er vi til for å støtte den, ikke oss selv. Finnes det noen bedre måte å definere slaveri».
(Faksimile Google)
Dersom vi legger forskningsstudiet fra USA i 2012 om effekten av politisk og statlig innblanding, omfordeling og feilprioriteringer – den såkalte offentlig andel av økonomien - siden tidlig 1960-tallet til grunn, har denne «knuste vindu» samfunnsmodellen kostet hver eneste norske husholdning anslagsvis 1 million kroner i politiske feilprioriteringer hvert eneste år frem til 2023. Tilsynelatende vil dette fortsette inntil «velferdsstaten» kollapser.
Hvorfor flytter Røkke?
Hvorfor vil ingen utenlandske bedrifter etablere seg i Norge?
Hvor lenge kan det fortsette før Norge «går konkurs»?
Hvor mye av dette forstår regjering og storting?
Og, hvor apatisk er befolkningen til det hele?
Tygg litt på den i sommervarmen.
Fortsatt god sommer!
(Faksimile Google)
Lenker for å kjøpe boken min, FARVEL MENNESKE, finner dere her:
Flott innbundet versjon: Farvel menneske (giutbok.no) – kr 399,-
Elektronisk versjon: Farvel menneske – e-bok (giutbok.no) – kr 250,-
Du kan også bestille den innbundne boken hos de fleste bokhandlere, så som nettboksiden til Ark eller Tanum
Du kan også kjøpe den elektroniske utgaven hos de aller fleste e-bokhandlere på nettet.
Du kan lese mer om boken på hjemmesiden: www.rebelyellpublishing.com