Hunger Games-samfunnet
Når forsyningslinjene svikter – hvor raskt merker vi det?
“Et Hunger Games‑samfunn er et sted der eliten iscenesetter lidelsen som underholdning, der volden er ritualisert og normalisert, og der menneskene lærer å frykte hverandre mer enn makten som holder dem fanget.”
“Hope. It is the only thing stronger than fear.”
– President Snow fra filmen “Hunger Games»
«70% av den amerikanske og europeiske befolkning vil være døde innen 2025»
Deagel Report 2014, 2020 (Nettsiden fjernet 2021)
+ + + +
(Faksimile Google)
Utgangspunktet for dette nyhetsbrevet er min Podcast med Wolfgang Wee, som du kan laste ned her:
Wolfgang Wee Uncut #778 - Hans-Erik Olav | Pengesystemet, Renten, Inflasjon, FIAT, Pengetrykking
+ + + +
Nyhetsbrevet tar for seg følgende hovedtemaer:
1. Effekten av krigen med Iran og stengningen av Hormuz stredet
2. Skyggebankenes kollaps – verre enn finanskrisen i 2008?
3. Deagal Rapporten 2014 og Rothschild formelen – fiksjon eller fakta?
La meg først understreke at dagens nyhetsbrev ikke er ment som noen dommedagsprofeti, ergo håper jeg at mine spådommer om tomme hyller i matbutikkene, mangel på medisiner, stengte bankkonti etc. er fullstendig feil. Men, og nettopp av den grunn, kan vi ikke ignorere hva som faktisk finner sted i verden akkurat nå.
Det finnes øyeblikk i historien der utviklingen ikke lenger kan beskrives som en gradvis forverring, men som et brått brudd. Jeg mener vi står i et slikt øyeblikk nå. Det som tidligere ble omtalt som en mulig energikrise, har på kort tid utviklet seg til en global systemkollaps i «sakte film». De fleste forstår ennå ikke hva som faktisk skjer, og enda færre forstår hvor raskt konsekvensene vil treffe oss. Det er forståelig. Ubehagelige sannheter er svært vanskelig å ta innover seg, dermed ikke et yndet diskusjonstema.
1. Stengningen av Hormuz Stredet
Når Hormuz stredet i praksis er stengt, betyr det ikke bare høyere priser. Det betyr at en femtedel av verdens olje og gass er borte fra markedet. Før krisen passerte rundt 120 tankskip daglig gjennom stredet. Nå kommer det gjennom færre enn ti. Dette representerer et sammenbrudd i verdens energiforsyning.
Ved inngangen til krisen for ca. 2.5 måneder siden hadde Europa diesel på lager tilsvarende ca. 45 dager. USA hadde 34 dager. Men dette er teoretiske tall. I praksis når lagrene såkalt «tank bottoms» lenge før de er tomme – vanligvis når det gjenstår 8–12 prosent av lagervolumet. Da kan pumpene ikke lenger hente ut drivstoffet, og systemet stopper.
I 2022 så vi hvordan en relativt liten forstyrrelse i amerikanske raffinerier førte til at dieselprisene steg 70 prosent på tre måneder. Nå er forstyrrelsen global. I løpet av de siste to ukene har dieselprisen i Europa økt med 18 prosent, og enkelte havner rapporterer om 30–40 prosent fall i leveranser.
Dieselens fall og matens forsvinning
Det mest alvorlige er ikke at folk ikke får fylt tanken på bilen. Det mest alvorlige er at diesel er selve fundamentet for moderne matforsyning. I USA fraktes 70 prosent av all mat med lastebil. I Europa er tallet 62 prosent. I Norge er det over 90 prosent.
Konklusjon: Når diesel forsvinner, forsvinner maten.
I 2023 viste en streik blant franske raffineriarbeidere hvordan matsystemet reagerer på drivstoffmangel. Supermarkeder rapporterte tomt for ferskvarer etter 48 timer. Distribusjonssentre gikk i nød modus etter 72 timer. Enkelte regioner innførte rasjonering av drivstoff. Forskjellen fra da til nå er at vi denne gang står overfor en global energikollaps.
Flytrafikken som varsellampe
Flytrafikken er ofte det første som kollapser i en energikrise. Det skjer nå. I løpet av den siste uken er mer enn 14 000 flyavganger kansellert globalt. I Europa er 3 200 avganger fjernet fra rutetabellene. Flere flyselskaper har begynt å kutte 20–40 prosent av rutene sine for å spare drivstoff.
I USA har enkelte regionale flyplasser gått tom for flybensin. I Tyskland har Lufthansa kansellert alle avganger fra to mellomstore flyplasser i Sør-Tyskland. I Storbritannia har Heathrow innført drivstoffrasjonering for flyselskapene. Det vi er vitne til er en pågående kollaps.
Industrien stopper opp
Moderne industri er helt avhengig av petrokjemiske produkter. Når forsyningen kuttes, stopper produksjonen. I løpet av de siste to ukene har BASF i Tyskland redusert produksjonen med 40 prosent. Tre store plastprodusenter i Nederland har stengt midlertidig. Gjødselproduksjonen i Polen har falt med 60 prosent. To store verft i Sør-Korea har erklært force majeure. Dette er hjørnesteiner i den globale industrien. Når industrien stopper, da stopper alt.
Tidsaspektet er viktig
Den kanskje viktigste risikofaktoren og det viktigste spørsmålet er hvor lang tid det tar å «få verden i gang igjen» – etter at Hormuz stredet åpner? Mange tror at «når Hormuz åpner, så løser alt seg». Det er feil. Det er her den virkelige krisen gjenspeiler seg.
Tidslinjen ser omtrent slik ut:
1. Et tankskip fra Gulf-regionen bruker 38–42 dager til Rotterdam, 44–50 dager til USAs østkyst og 55–60 dager til USAs vestkyst. Selv om Hormuz åpner i dag, vil første skip ankomme tidligst om seks uker.
2. Raffinerier kan ikke bare slås på. Etter en stans trenger de inspeksjoner, trykktesting, oppvarming av cracker‑enheter og stabilisering av produksjonslinjer. Dette tar 7–21 dager.
3. Når raffineriene først produserer igjen, må drivstoffet lastes på skip, fraktes til terminaler, pumpes inn i rørledninger, distribueres med tog og lastebil og fylles i lokale lagre. Dette tar 14–28 dager.
Dette betyr at total tid fra Hormuz åpner til markedet fungerer igjen er tre til fire måneder i beste fall. I praksis kan det ta seks til tolv måneder før markedet er tilbake på et nivå som ligner normalitet.
Andre livsviktige råvarer
For gjødsel, plast og petrokjemi er situasjonen enda verre. Ammoniakk- og ureaproduksjon i Midtøsten står for 30–40 prosent av verdens eksport. Når Hormuz stenger, stopper dette umiddelbart. Når Hormuz åpner, tar det fire til seks uker å få gassleveranser i gang, to til fire uker å starte gjødselfabrikker og seks til åtte uker å få første skip til Europa.
Total tid: tre til fire måneder før gjødsel er tilgjengelig igjen. Det betyr at én sesong går tapt. Og én tapt sesong betyr lavere avlinger året etter.
Plastindustrien trenger tre til seks måneder for å komme i gang igjen. Industrikonsern som BASF, Yara, Dow og Sabic trenger stabil tilgang på råstoff, energi og transport. Når dette brytes, tar det måneder å starte opp igjen.
Med andre ord: Krisen kan bli langvarig.
Norge: Et land som fremstår robust, men som i realiteten er ekstremt sårbart
(Per Gynt, norsk livsløgner - Faksimile Google)
Det er lett å tro at Norge står bedre stilt enn andre land. Vi har olje, gass, vannkraft og en liten befolkning. Men dette bildet er misvisende. Norge er faktisk et av de mest sårbare landene i Europa når det gjelder drivstoff, fordi vi mangler det som betyr mest i en krise: raffinerikapasitet og lagre.
Norge har i dag kun ett operativt raffineri, Mongstad. Det dekker under 20 prosent av landets behov for ferdig drivstoff. Resten importeres. Da Slagentangen ble lagt ned i 2021, forsvant en tredjedel av Norges raffinerikapasitet over natten.
Norge har kun 20 dagers beredskapslager av drivstoff. IEA anbefaler 90 dager. Norge er unntatt kravet fordi vi eksporterer råolje – men råolje kan ikke drive en traktor, en lastebil eller et fly. Når Europa går tom for drivstoff, går Norge tom. Når skipene med drivstoff slutter å komme, stopper Norge.
Hvorfor Norge stiller dårlig både på kort og lang sikt
Norge har valgt å legge ned raffinerier, redusere lagre og outsource drivstoffberedskapen til et europeisk marked som nå kollapser. Det betyr at Norge ikke bare mangler buffere – vi mangler selve evnen til å produsere det vi trenger for å holde samfunnet i gang. Det er for sent å stille spørsmålet, men vi burde antakelig gjøre det uansett: Hvorfor har politikerne våre nedbygget raffinerikapasiteten, og kan da ha noe å gjøre med det «grønne skiftet» og vår gavepakke til Europa med billig energi? Hvem er ansvarlig og hvorfor gjorde de det?
Å bygge et nytt raffineri tar fem til ti år. Selv i en krisemodus der alt byråkrati kuttes, tar det minst to til tre år å få på plass en midlertidig løsning. Det betyr at Norge står dårlig både på kort og mellomlang sikt. Selv om vi hadde hatt 90 dagers lagre, ville det bare kjøpt oss tid – ikke løst problemet. Som sagt har Norge – et av verdens fremste olje og gassproduserende land - det dårligste beredskapslageret i Europa – kun 20 dager. De vi selger til er mye bedre stilt.
Det positive – men ikke nok
Det er sant at Norge har fordeler som mange land mangler. Vi har egen strøm, egen matproduksjon, råvarer, stabilitet og en liten befolkning. På lang sikt kan dette kanskje gjøre Norge mer robust enn mange andre land; avhengig av om våre folkevalgte fortsetter sin uvettige energipolitikk. Dersom Tyskland er en indikasjon på hva politikerne gjør «her hjemme på berget», ser det ikke lyst ut. I Tyskland gir de bort overproduksjon av energi på solfylte dager og kjøper energien tilbake til skyhøye priser når det er overskyet og solcellepanelene ikke holder tritt med etterspørselen. Billioner av Euros går opp i røyk, samtidig som Tyskland (fysisk) kvitter seg med billig strøm fra atomkraft, og fra kullkraftverk; begge alternativer som fremstår som «rene» energikilder, atomkraft renest, men også kullkraftverk som følge av ny teknologi.
Men, og tilbake til Norge. Våre fordeler oppveier ikke det fundamentale problemet:
Norge mangler evnen til å produsere drivstoff. Det betyr at landet vårt vil oppleve en dyp og langvarig krise i minst to til tre år, selv i et optimistisk scenario der vi klarer å bygge ut kapasitet raskt.
På kort og mellomlang sikt er Norge derfor ikke bedre stilt enn andre land. Tvert imot: vi er mer utsatt enn de fleste, fordi vi har råolje – men ingen måte å bruke den på.
(Kilder: Rystad Energy, J. P. Morgan mfl. samt analyse av Mark Ashryock)
En krise kommer sjelden alene, og i det nærmeste skal vi se nærmere på hva som skjer i bank- og finansmarkedet, nærmere bestemt samspillet mellom skyggebanksystemet – bygget på risikovillig kreditt i utkanten av det tradisjonelle banksystemet – og den pågående energikrisen.
2. Skyggebankenes kollaps – langt verre enn finanskrisen i 2008
(Faksimile Google)
Det som nå skjer i finansmarkedene er noe langt større, dypere og farligere enn i 2008. I 2008 var problemet i hovedsak konsentrert i bankene og boligmarkedet, og likviditetskrisen dette forårsaket i finansmarkedet. I dag er problemet globalt, systemisk og forankret i hele økonomiens blodomløp: energi, gjeld, likviditet og tillit. Det er ikke bare én sektor som svikter – det er hele arkitekturen, med et enormt statsapparat på toppen av gjeldspyramiden.
Det er blant annet dette jeg snakker om i podcasten med Wolfgang Wee, se lenke over.
For å forstå hvor alvorlig dette er, må vi se på tallene. I 2008 var verdens samlede gjeldsnivå rundt 105 billioner dollar. I dag er gjelden steget til svimlende 360 billioner dollar – mer enn tre ganger verdens BNP. Dette betyr at verden ikke lenger har kapasitet til å absorbere et likviditetssjokk, slik den med kunstig stimuli – gjeldstrykking - så vidt greide i 2008. På godt norsk er ikke dette lenger et problem isolert til bank- og finansmarkedene, men for staten, dvs. nasjoners overlevelse. I 2008 kunne sentralbankene senke rentene, trykke penger og kjøpe tid, hvilket de har gjort i snart 20 år. De har skjøvet en voksende og stadig mer uhåndterlig gjeldsbombe foran seg. Det er derfor gjelden er USD 360 trillioner nå, ikke «bare» 105 trillioner som i 2008.
Som jeg forklarer i ovennevnte samtale med Wolfgang Wee er vi, som samfunn, nødt til å øke gjelden med minimum 2.5-3% hvert år for å skape «et fnugg» av vekst. Det burde bekymre oss, spesielt våre politikere, men ser ikke ut til å gjøre det. Fordi mesteparten av denne kredittskapte veksten er i offentlig regi blir det som «å klippe håret på hverandre» til stadig høyere priser. Metaforisk er det som når 10 offentlige ansatte graver en grøft og 10 andre kommer etterpå og fyller den opp igjen. Det koster penger og øker veksten i bruttonasjonalproduktet, men vi blir alle fattigere av det.
Ovennevnte er beskrivelse av en finansiell «dødsspiral» - et pyramidespill av stadig mer gjeld uten reell avkastning, derav stadig høyere rentebelastninger på denne gjelden, derav stigende rentenivå fordi større gjeld betyr større risiko, derav en finansiell «dødsspiral», som det er umulig å komme ut av.
Kort om dødsspiralen:
Stadig mer «pengetrykking» = stadig mer gjeld = stadig høyere rentebelastninger = stadig høyere inflasjon = stadig høyere og ubetjenelige gjeldsnivåer = finansiell kollaps = økonomisk kollaps = systemisk/samfunnskollaps.
(Faksimile Google)
Blackstone, BlackRock og skyggebank kollapsen
Ovennevnte er bakteppet når Blackstone – et av flaggskipene i den globale kapitalforvaltningen – for få dager siden vedtok at de må begrense uttak fra sitt 1,3 billioner dollar store private kredittunivers. Varsellampene blinker «likviditetskrise» hos Blackstone. Når investorer forsøker å ta ut mer enn dobbelt så mye som fondet tillater, betyr det at tilliten er i ferd med å forsvinne. Når tilliten forsvinner i det private kredittmarkedet, sprer det seg til hele skyggebanksystemet.
Kort fortalt er skyggebanksystemet alt som fungerer som en bank, men som ikke er en bank, og derfor ikke følger de vanlige bankreguleringene. Det består av selskaper – som for eksempel BlackRock, hedgefond, private equity‑fond og til og med pensjons- og forsikringsselskaper – som låner penger, tar risiko og skaper kreditt utenfor det regulerte banksystemet.
Skyggebankene kan låne penger billig fra vanlige banker eller kapitalmarkedene, og deretter låne dem ut videre til selskaper og privatpersoner som ikke får lån i tradisjonelle banker. De driver også med mange andre former for kredittskaping og risikofylte finansprodukter, men for enkelhetens skyld kan vi si at det meste de gjør innebærer høy kredittrisiko.
Fordi risikoen er større, tar skyggebankene også mye høyere renter. Det betyr at i en likviditetskrise – slik vi så i 2008 og ser tegn til i dag – er det ofte skyggebankene som kollapser først, og som deretter drar med seg resten av finanssystemet.
Mange blir overrasket over at ikke bare hedgefond og private equity‑fond regnes som skyggebanker, men også pensjonsfond og forsikringsselskaper. Likevel hører de hjemme i samme kategori fordi de driver med kreditt, tidvis høyrisiko, og finansiering utenfor bankenes regulerte rammer. Og, de gjør det med dine sparepenger og pensjonsmidler.
Hvorfor dette skjer nå – og hvorfor det er farligere enn 2008
I 2008 var problemet at bankene hadde for lite kapital. I dag er problemet at hele det globale finanssystemet har for lite likviditet. Det er en helt annen type krise. Private kredittfond har vokst fra mindre enn 400 milliarder dollar i 2010 til over 1,4 billioner i dag. «Private equity» har vokst til over 7 billioner. Disse fondene er ikke regulert som banker. De har ingen kapitalkrav, ingen innskuddsgaranti, ingen sentralbank som støtter dem. De er tidsinnstilte bomber av gjeld, oftest uten tilstrekkelig sikkerhet, som aldri burde vært lånt ut.
De er avhengige av at investorene ikke trekker seg ut. Når energikrisen nå presser bedrifter globalt, faller marginene. Når marginene faller, øker misligholdet. Når misligholdet øker, faller verdiene i fondene. Og når verdiene faller, forsøker investorene å ta ut pengene sine. De vil begrense tapet og de trenger pengene til å dekke andre forpliktelser. Men fondene kan ikke selge eiendelene raskt nok. De er ikke konstruert for det. De er konstruert for en verden med stabil vekst, lave renter og forutsigbar energi. Og, når hele systemet er basert på kreditt, dvs. stadig mer «nytrykt gjeld», da er det pr. definisjon nødt til å gå som med alle andre pyramidespill – det kollapser raskt under vekten av en ubetjenelig gjeld.
Tidslinjen som avslører hvor raskt dette utvikler seg
2008: Verdens gjeld: 105 billioner USD. Sentralbankene redder systemet med nullrenter og kvantitative lettelser, dvs. «pengetrykking», dvs. det samme som skapte finanskrisen i første instans. «Med gjeld skal gjeld fordrives» om du tror på «mainstream» økonomene, «papirdytterne»; de som vil ha deg til å tro på eventyret om at «Norge går så det suser» slik at de kan selge andeler i fondene til sine arbeidsgivere og med det sikre julebonusen og jobben sin.
2010–2020: Skyggebanksystemet vokser eksplosivt. Private equity tredobles. Privat kreditt firedobles. ETF‑er (eks. BlackRock) blir den dominerende investeringsformen i aksjemarkedet.
2022–2024: Rentene stiger. Inflasjonen biter seg fast. Refinansiering blir dyrere. Verdsettelsene i private markeder fryser.
Vinteren 2025: Første tegn på stress. Flere fond selger eiendeler med 20–30 prosent rabatt i sekundærmarkedet.
Våren 2026: Blackstone begrenser uttak. Partners Group advarer om at uttakspresset sprer seg. Likviditeten forsvinner.
Sommeren 2026: Verdens gjeld passerer 360 billioner dollar. Rentekostnadene alene overstiger 10 billioner årlig. Systemet tåler ikke et sjokk.
Hvorfor dette er verre enn 2008
I 2008 senket sentralbankene rentene fra 5 prosent ned mot null, enkelte steder lavere enn null, selv om det var feil medisin. Det har fungert som å «helle bensin på bålet» i den forstand at du bekjemper høy gjeldsgrad med å utstede enda mer gjeld (bensin).
Problemet er at i 2008 var gjelden lav nok til at de fleste nasjoner kunne absorbere tap.
I dag er gjelden så høy at enhver redningspakke vil true statenes egen kredittverdighet. Valget står mellom å krasje økonomien ved å strupe kredittilgangen eller forsøke å «trykke seg ut» av problemet, dermed høy prisinflasjon (redusert kjøpekraft), som leder til hyperinflasjon. Således er valget er mellom «pest og kolera» og historisk velger bank- og finanskabalen med god hjelp av våre folkevalgte – de som egentlig skal ivareta våre interesser – å inflatere seg ut av problemet. Du og jeg blir sittende igjen med regningen gjennom økt inflasjon (=tapt kjøpekraft), mens bankene og staten kommer ut som vinnerne.
Sannheten om prisinflasjonen er at også den er manipulert:
(Faksimile Google)
Kort forklart: Dersom SSB hadde brukt de samme (korrekte) kriteriene for å beregne prisinflasjonen som på 1980-tallet, ville tallet vært 4-5% høyere enn de viser oss i dag. Stol på hva lommeboken din forteller deg - ikke myndighetene.
Resepten staten v/sentralbanken bruker for å kvitte seg med ubetalelig gjeld er enkel: Hvis prisinflasjonen er 5 % og sentralbanken setter renten til 3 %, får du – (minus) 2 % realrente. Det betyr at sparepengene dine taper verdi hvert år, mens staten reduserer realverdien av sin gjeld tilsvarende. Gjør de dette langsomt, over 20–30 år, merker du knapt at kjøpekraften din forsvinner – men staten får gjelden sin “spist opp” av inflasjonen. Som økonomen John Maynard Keynes så korrekt uttalte:
«Det finnes ingen mer subtil eller sikrere måte å undergrave et samfunns grunnlag på enn å forderve valutaen. Prosessen setter alle de skjulte kreftene i
økonomiens lover i arbeid på ødeleggelsens side, og gjør det på en måte som ikke én mann av en million er i stand til å gjennomskue.»
(The Economic Consequences of the Peace (1919).
De som tror at det ikke er dette våre folkevalgte, med statistisk sentralbyrå som uredelig medspiller, har holdt på med siden «tidenes morgen», kan ta en titt i lommeboken og den siste lønnslippen for å se hvordan det står til med privatøkonomien anno 2026.
Slipper de unna enda en gang?
Antakelig ikke.
I 2008 var gjelden høy, men mye lavere enn i dag. Energimarkedene var stabile. I dag er energimarkedene i kollaps. I 2008 var globaliseringen intakt. I dag er den i revers, heldigvis, selv om det for Europa og Norge er for sent til å forhindre økonomisk og samfunnsmessig kollaps.
Altså er ikke dette en finanskrise som kan løses med lavere renter. Det er en systemkrise som ikke kan løses med noe som helst av det som fungerte sist. Slik en smart tysker en gang sa: «Die krise ist die løsung». Det må kollapse. Først da er det en liten mulighet for at tilstrekkelig mange forstår hvilken plyndrer tokt de har vært utsatt for hele livet.
ETF‑ene som forsterker bevegelsene
ETF = et børsnotert fond som lar deg kjøpe en hel kurv med investeringer like enkelt som å kjøpe én aksje. BlackRock er verdens største ETF‑forvalter, og deres iShares‑fond er blant de mest brukte ETF‑ene globalt.
ETF‑ene gjør situasjonen enda verre. De er koblet til de mest likvide delene av markedet. Når energiprisene stiger, faller industrien. Når industrien faller, faller ETF‑ene. Når ETF‑ene faller, utløser de finansielle algoritmene salg av «kurven med investeringer». Når «algoritmene selger», faller markedet enda mer. Med andre ord er dette en selvforsterkende spiral som ikke fantes i samme skala i 2008.
(Arbeidsledige under den store depresjonen på 1930 tallet - Faksimile Google)
Oppsummert: Private equity og private kreditt holder til i den delen av finansmarkedet hvor pengene sitter fast – de illikvide delene. Når de likvide markedene faller, altså der folk kan selge raskt, begynner investorer å hente ut penger. Da må de illikvide aktørene også skaffe kontanter, hvilket er vanskelig, til sist, en umulig oppgave.
Problemet er: Illikvide investeringer kan ikke
selges raskt uten store tap.
Når de ikke klarer å møte uttakskravene fra kundene, sprer frykten
seg tilbake til de likvide markedene. Da selger folk enda mer, og presset øker
i begge ender samtidig.
Slik får du en selvforsterkende spiral – en krise som fort spinner
ut av kontroll.
Hva med Norge
Norge er dypt integrert i globale finansmarkeder. Oljefondet er en av verdens største investorer i private equity. Norske pensjonskasser har økt eksponeringen mot private kreditt. Norske banker er avhengige av internasjonale kapitalmarkeder for refinansiering.
Når skyggebanksystemet begynner å knake, knaker også Norges finansielle grunnmur. Og dette skjer samtidig som energikrisen rammer oss fysisk, ikke bare økonomisk. Vi står dermed i en dobbel krise: en materiell krise i drivstoff og industri, og en finansiell krise i kapital og likviditet. Disse to krisene forsterker hverandre.
Det er ingen enkel vei ut av dette. Ikke bli forbauset om oljefondet halveres i verdi, eller går tomt, ei heller om pensjonskassen og forsikringsselskapet ditt går overende. Alle sammen er eksponert i den samme «sure sausen» i dette gjeldsbaserte pyramidespillet.
Hvor lang tid tar det å få finanssystemet i gang igjen?
Selv om Hormuz åpner i morgen, selv om tankskipene begynner å seile, selv om raffineriene starter opp igjen, vil kapitalmarkedene fortsatt være i sjokk. Private equity‑fond har investeringshorisonter på 7–12 år. Private kreditt har låneavtaler som ikke kan refinansieres over natten. ETF‑ene vil fortsette å forsterke volatilitet så lenge markedene er urolige.
Historisk har likviditetskriser tatt 18–36 måneder å stabilisere. Nå er både energisystemet og finanssystemet under press samtidig. Tallene er ekstreme, og tapene kan fort bli uhåndterlige. Det betyr at finansmarkedene vil bruke langt lengre tid på å normalisere seg enn energimarkedene.
Kanskje kommer aldri tiden med billig kreditt tilbake igjen. Og, bra er i så fall det, så slipper vi enda en ødeleggende periode med et gjeldsbasert pengesystem, konstruert som et pyramidespill for å gjøre befolkningen til gjeldsslaver i et politikerstyrt system som av nødvendighet må bli stadig mer totalitært for å holde befolkningen i sjakk.
Hvilket bringer oss til den noe dystopiske delen av dette nyhetsbrevet – ubehagelige forhold som hver enkelt får gjøre seg opp en mening om.
3. Deagal Rapporten 2014 og Rothschild formelen: Fiksjon eller fakta?
I begynnelsen av dette nyhetsbrevet siterte jeg følgende fra Deagal Rapporten:
«70% av den amerikanske og europeiske befolkning vil være døde innen 2025»
Den amerikanske økonomen Doug Casey beskriver Deagal slik:
Deagals befolkningsprognose er ekstrem, men ikke nødvendigvis tatt ut av luften
Biologisk krigføring er sannsynligvis fremtidens hovedvåpen
Vesten står foran en økonomisk, sosial og politisk kollaps
Krig kan utløses for å avlede oppmerksomheten fra krisen og kollapsen
Merk deg at rapporten ble publisert for første gang i 2014, oppdatert 2016 og 2020 og at Deagels nettside forsvant fra nettet i tidsrommet april-juni 2021. Deagel.com ble utilgjengelig i juli 2021. Deagal ga ingen offentlig uttalelse om nedleggelsen. Arkivrobotene (Wayback Machine) klarte ikke å hente siden etter april 2021, noe som tyder på at serveren ble slått av uten redirect. Altså ble serveren skrudd av og fjernet.
Kort oppsummert:
Deagal var aktiv i mer enn 15 år
Deagal hadde en stor database
Deagal ble plutselig ekstremt omtalt i 2020-2021
Og så forsvant alle spor, uten redirect og uten forklaring.
Jeg regner med at jeg ikke trenger å nevne hva som skjedde i Kina og resten av verden på begynnelsen av 2020, ei heller hva som foregår i Ukraina og Midt Østen i skrivende stund.
Deagal rapporten har åpenbart bommet på tidsaspektet. I lys av det som har skjedd i verden siden rapporten først ble publisert i 2014, og det som skjer nå på den geopolitiske arena, med muligheten for matvaremangel og økonomisk kollaps, får det være opp til enhver å gjøre seg opp en oppfatning om Deagal Rapporten er fiksjon eller fakta.
Rotschild formelen
(Eks-statsminister Boris Johnson og Lord Rothschild - faksimile Google)
Med denne benevnelsen beskriver en av de fremste ekspertene og mest leste forfatterne om The Federal Reserve, G. Edward Griffin, om Rotschilds bankdynasti. Vi er et øyeblikk tilbake på 1900-tallet, nærmere bestemt 1844 og det er Englands tidligere statsminister, Benjamin Disraeli, som i boken “Conigsby”, beskriver hovedpersonen, Sidonia (Rotschild) slik:
“Europe did require money, and Sidonia was ready to lend it to Europe. France wanted some Austria more; Prussia a little; Russia a few millions. Sidonia could furnish them all....He (Sedonia/Rotschild) was lord and master of the money market of the world, and of course virtually lord and master of everything else.....Monarchs and ministers of all countries courted his advice and were guided by his suggestions.
- Benjamin Disraeli, Conningsby, 1844, page 225
James Rotschild var ikke redd selv for å fremheve sine evner og innflytelse, slik han blant annet gjorde i 1842 da ansatte i U.S. Treasury (USA’s finansdepartement) kontaktet ham for et lån. Rothschild uttalte da om seg selv:
“You have seen the man who is the head of the finances of Europe.”
Rothschild’ene var alltid på begge sider av kriger og kupp. Det er viktig å forstå hvordan de tenkte fordi deres “etterkommere”, Rothschild-ene selv og alle de som er skolert og jobber for en eller annen Rotschild eiet eller kontrollert institusjon, eksempelvis den franske presidenten Macron (kommer fra Rothschild bank), gjenspeiler de samme menneskelige egenskapene. De var ikke nødvendigvis ondskapsfulle. Hva som var/er rett og galt opptar ikke disse menneskene. De er/var opptatt av gevinst og tap. En av Rothschild-ene beskrev det slik:
“When the streets of Paris are running with blood, I buy”
Rothschild-ene og deres etterfølgere var og er kyniske pragmatikere som fremdeles dominerer dagens politiske og finansielle verden. Statsminister Disraeli beskrev han slik:
“He was a man without affections. It would be harsh to say he had no heart, for he was susceptible of deep emotions, but not for individuals....The individual never touched him. Woman was to him a toy, man a machine.”
Rothschild forstod at penger for politikere var som narkotika for misbrukeren, og forstod å utnytte det, og dette er en stor del av forklaringen på hvordan penge- og banksystemet er konstruert; dvs. basert på skyhøye gjeldsnivåer og innskyterne og skattebetalerne som garantister for denne gjelden; altså og viktigst ikke noe å bekymre seg over for pengemakten.
Ut av denne kyniske og pragmatiske holdningen, beskriver G. Edward Griffin det han kaller “Rotschild formelen”. Den har som utgangspunkt en mann, Rotschild, som ikke er opptatt av patriotisme, og som derfor er fri til å finansiere begge sider i en konflikt eller krig. Den eneste begrensning er egeninteresse. Når en slik person ser på verden rundt seg, kan følgende formel være utgangspunktet for hans virke:
Krig er den ultimate øvelse for enhver stat. Hvis den kan møte utfordringene forbundet med krig, da vil den overleve. Alt annet er sekundært, dvs. at borgerne oppgir absolutt alt for dette formålet
Alt som trengs for å være sikker på at denne staten/landet forgjeldes er å involvere det i krig eller trusselen om krig.
For å involvere en stat/land i krig er det nødvendig med en fiende som har tilstrekkelig militærmakt. Da vil den alltid trenge penger, dvs. låne penger, for å være forberedt på krig. Dersom en slik fiende ikke finnes, må den skapes og finansieres, slik at en trussel blir skapt
Dersom en stat/land nekter å finansiere sine kriger med lån, da må den tvinges, om nødvendig ved å bytte ut regjeringen/de politiske lederne ved statskupp eller mord
Ingen stat/land kan tillates å være vesentlig sterkere militært enn sin(e) fiender, fordi det kan føre til fred, og dermed mindre lån til militære formål.
Alle militære trusler og lån til oppbygging av egen stats militærmakt må begrunnes med nødvendigheten av å “sikre freden”. Men målet er selvfølgelig evigvarende kriger.
(George Orwell - Faksimile Google)
Hele formålet dreier seg m.a.o. om gevinst og tap; helst unngå det siste, og kontroll/makt over befolkningen gjennom trusler, indre og ytre fiender, herunder også eksistensielle trusler som skremmer folket tilstrekkelig til å la seg underkaste, så som historien om menneskeskapt global oppvarming.
Rotschild formelen, som springer ut av det blant annet tidligere statsminister Benjamin Disraeli skrev om Rotschild ‘ene på 1840-tallet, er viktig i et historisk perspektiv, fordi beskrivelsen av formålene er sammenfallende med hvordan dette gjøres den dag i dag:
Evigvarende kriger - oppfylt (mer enn 150 millioner drept i krig siste 100 år). Pengemakten har finansiert og står bak alle krigene.
Fabrikkert terrorisme og virkelige flyktningestrømmer - oppfylt (ta en titt på nyhetene).
Fabrikkert eksistensiell(e) trusler, så som påstanden om menneskeskapt global oppvarming - oppfylt
Teknologisk overtakelse av den menneskelige hjerne - 5G, kunstig intelligens og nanoteknologi erstatter det biologiske menneske med det syntetiske menneske
Reduksjon av verdens befolkning med alt fra 50 % ned til 1 milliard mennesker, se blant annet FNs Global Biodiversity Asessment.
Verdensregjering, verdens hær, verdensvaluta, verdens “alt mulig” hvor folk bor i “konsentrasjonsbyer” i mikroleiligheter og staten har overtatt foreldreansvaret for barna våre - planlagt og startet, se FNs agenda 21 og Agenda 2030
Etterretningstjenestens og frimureriets infiltrasjon av de viktigste samfunnsinstitusjoner, så som politi- påtalemyndighet og domstolene (Rothschild finansierte Weishaupt’s etablering av frimureriet i 1776)
Pengemaktens fryktscenario under den såkalte Covid pandemien hvor hensikten var/er den samme som klimakrisen; å spre frykt i befolkningen for å kunne innføre «Hunger Games» samfunnet og «pumpe oss fulle» med skadelige/dødelige «vaksiner».
Om å «male faen på veggen»
Som jeg sa innledningsvis har jeg intet ønske om å fremstå som en dommedagsprofet. Krisen jeg beskriver er heller ikke suget av eget bryst – den kommer fra analyser gjort av noen av verdens mest anerkjente økonomer.
Vi kan ikke ignorere faktiske tall og prognoser, og vi kan heller ikke «stikke hodet i sanden» når det gjelder den historiske konteksten. Historien gjentar seg og faresignalene er de samme, men vesentlig sterkere enn tidligere kollapser. Kan vi feste lit til Deagal rapporten? Hva med Rothschild formelen? Eller er dette fiksjon; enda flere konspirasjonsteorier? Jeg har ikke et entydig svar på det, men logisk sett er det mye som rimer godt med det som har skjedd siste 10-15 år, samt det som skjer nå i sanntid og med akselererende fart.
Uansett hva man mener om dette er det viktigste poenget mitt at det må være tillatt for enhver borger å stille utfordrende og kritiske spørsmål til våre folkevalgte om hva de holder på med i lys av historiens og nåtidens hendelser. Langsomt, men sikkert har de fratatt folket innflytelse og styring over det meste, hvilket betyr at de har påtatt seg (et altfor stort) ansvar i forhold til hvordan vi som nasjon navigerer oss gjennom den krisen vi befinner oss i. De er i vår tjeneste og det er opp til oss å fortelle dem hvordan vi vil ha det – ikke omvendt.
Vi bør, med rette, stille krevende og kritiske spørsmål til våre folkevalgte, og vi bør ikke godta at de forsøker å kneble ytringsfriheten fordi de ikke liker spørsmålene og ytringene våre.
De utgjør 169 individer av en befolkning på 5.6 millioner. Deres mandat er ikke å diktere 5.6 millioner mennesker om hva som er riktig og galt, ei heller utgjør deres mandat en «en blanco-fullmakt» til å behandle oss som ansvarsløse barn og true oss med arrestasjon om vi sier noe de misliker.
Ekte folkestyre betyr at folket bestemmer – på ordentlig, ikke som en illusjon. Det er på tide at disse 169 representantene tar det inn over seg. Hvis de ikke gjør det, finnes det en helt legitim og demokratisk løsning: Erstatte de med nye representanter som faktisk ivaretar folkestyret.
Det er slik demokratiet er ment å fungere – av folket og for folket, hele tiden. Alt annet er et brudd på folkestyrets
prinsipp og må avvises.
Lenken til min samtale med Wolfgang Wee:
Wolfgang Wee Uncut #778 - Hans-Erik Olav | Pengesystemet, Renten, Inflasjon, FIAT, Pengetrykking
(Faksimile Google)