«Å lyve sin egen løgn er bedre enn å tale en annens sannhet; i det første tilfelle er du et menneske, i det andre bare en papegøye»
Fjodor Dostojevskij (Idiotene, 1868-1869)
«Nå har vi et program som virkelig er bra for folk over hele landet»
Jonas Gahr Støre
(Faksimile Google)
Papegøye eller idiot?
At «statsminister» Jonas Gahr Støre og flesteparten av våre stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer er papegøyer eller idioter etter Dostojevskijs definisjon i boken «Idiotene» er stadig vanskeligere å «vri seg unna». Antakelig har vi aldri hatt en samling folkevalgte med så liten kunnskap om økonomiske sammenhenger og så liten intellektuell kapasitet, ei heller så moralsk korrupte som i dag.
Gahr Støres 3 valgløfter om å ta vare på unge og gamle, AP som garantist for «det grønne skiftet» - se hvordan det ødelegger Europa – og «hele folket i arbeid» er så åpenbart løgnaktig at selv fyrst Mysjkin, hovedpersonen i Dostojevskijs roman «Idiotene» ville slitt med å «finne ord» for å beskrive løgnaktigheten. Kan hende ville Mysjkin «søke trøst» hos Ibsens Per Gynt, den verdenskjente norske livsløgneren som hvert år «brettes ut over» teaterscener verden over? Den norske folkesjelen og selvbedraget «brettet ut» til «skrekk og advarsel» for en hel verden.
I «Gahr Støres verden» blir unge og gamle forsømt «over en lav sko», «det grønne skifte» fører til ekstreme strømpriser, muligens et valg mellom å fryse eller sulte ihjel, og lovnaden om «hele folket i arbeid» egner seg kun til festtaler på APs landsmøte.
Gahr Støre sier han «ønsker å samarbeide med fagforbundene for å finne en løsning på inflasjon», antakelig uten en anelse om at løsningen er «såre enkel»: Stopp Norges Bank fra å «trykke» stadig flere verdiløse penger, slik de har holdt på med siste 50 år, og som ubønnhørlig fører til ekstrem og langvarig prisstigning – tapt kjøpekraft – for Ola og Kari Nordmann.
(Kilde: www.gullerpenger.no)
Slik ser ekstrem pengetrykking ut – bra for politikere, katastrofe for befolkningen:
Norges Bank pengetrykking er representert ved den røde linjen og viser at pengemengden (M2) har økt med 7300% siden 1971. Nå får vi resultatet i det konsumprisindeksen – etter 50 års «pengetrykking» og manipulerte lave renter skyter i været (Blå linje). Når det har tatt 20-30 år å skape den stadig stigende prisveksten vi ser i dag, hvor langt tid tar det å få kontroll over prisveksten igjen? Svaret gir seg selv, med mindre vi får en økonomisk kollaps. Uansett er valget pest eller kolera.
Se mer om bakgrunnen for inflasjon og stigning i konsumprisindeksen her:
DET STORE LANDEVEISRØVERIET - by Hans Eirik Olav (substack.com)
Etter alle solemerker er Gahrs Støre den verste «statsminister» Norge noen gang har hatt, med sterk konkurranse fra Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg.
Men det er ikke det verste
I tillegg har vi nå et storting og en regjering, samt et helsevesen som tilsynelatende og «med åpne øyne» tillater og promoterer at hele det norske folk skal fortsette med å la seg injisere av en eksperimentell «vaksine» som nå selv venstrevridde Washington Post kan fortelle oss dreper flere vaksinerte enn uvaksinerte, noe «de våkne av oss» har forstått i lang tid.
Over hele verden våkner folk til den uomtvistelige og grusomme sannheten at verden har vært utsatt for et gedigent medisinsk og politisk eksperiment, som vanskelig kan karakteriseres som noe annet enn folkemord. Den ene forskningsrapporten etter den andre bekrefter hva våre folkevalgte har gjort mot egen befolkning, og stadig flere land har påbegynt eller er i ferd med å starte «Nürnberg 2» prosesser for å ansvarliggjøre de uansvarlige.
For å se hva vi har vært utsatt for siste 2.5 år og stadig utsettes for se «Died Suddenly», som siden lanseringen for få dager siden er sett av mer enn 10 millioner mennesker, her:
World Premiere: Died Suddenly (rumble.com)
Hvordan skapes idioter og apekatter?
«Demokrati og sosialisme har ingenting til felles, bort sett fra ett ord, likhet. Men legg merke til forskjellen: mens demokratiet søker likhet i frihet, søker sosialismen likhet i selvbeherskelse og trelldom».
Alexis de Tocqueville
Den kjente tyske sosiologen Franz Oppenheimer identifiserte to forskjellige måter å bygge velstand; e.g. rikdom. Den ene måten var gjennom produksjon av varer og tjenester og handel av disse i et fritt samfunn. Oppenheimer kalte dette for «de økonomiske midlene». Den andre måten er enklere i den forstand at den ikke krever produktivitet, dvs. at den verken krever kapital eller arbeidskraft. Den krever kun at man har tilstrekkelig makt til å ta fra andre det de har produsert ved hjelp av trusler og straffesanksjoner. Enkelt sagt ved å konfiskere hele eller deler av det som rettmessig tilhører andre. Oppenheimer kalte dette for «de politiske midlene». Ut i fra dette ga Oppenheimer følgende definisjon av Staten:
Staten er organiseringen av de politiske midlene; systematiseringen av en rov- eller plyndre prosess i et gitt territorium. Ingen stat kan opprettes før de økonomiske midlene er på plass. Da vil staten kunne tilby en lovlig, ryddig og systematisk samfunnsorden som muliggjør konfiskasjon av den private eiendomsretten, dvs. konfiskasjon av eiendomsretten til alle de som gjennom fredelig produksjon og samhandling sørger for at de økonomiske midlene er tilstede. Fordi produksjon alltid kommer før plyndringen, er det frie markedet og fredelig samhandling mellom mennesker en fiende av staten.
Staten er ikke et barn av en sosial kontrakt mellom fredelige mennesker. Staten er alltid et barn født fra erobring og utnyttelse, derigjennom tvang, trusler, straffesanksjoner og i siste instans drap. Der er kanskskje derfor Oppenheimer og andre politiske tenkere, i den grad de kan akseptere en statsdannelse, mener at statens omfang eller makt må begrenses til det helt minimale; nesten til det usynlige. Ganske likt en god fotballdommer; en dommer som er så god at publikum ikke merker at han er til stede, slik at de kan nyte kampen uten unødige eller feilaktige avbrytelser, og der de beste, mest kreative og fair-spillende kommer til sin rett.
Blackstone vs. Bentham
En stor del av forklaringen på den sterke troen på kollektive rettighet kontra individuell frihet skyldes den engelske politiske filosofen Jeremy Bentham. I motsetning til Blackstone, som forstod at frihet (for alle) og et rettferdig samfunn er umulig uten å ta utgangspunkt i det enkelte individ, mente Bentham at gruppen var det viktigste. Bentham glemte ganske enkelt at grupper eller samfunn består av individer. Hvorfor denne fundamentale feilen?
Benthams viktigste påstand var at i et demokrati, hvor «folket har makten» er det ikke lenger noe grunnlag for å frykte statsmakt. Bentham overså ganske enkelt at «folket» består av individer og at «folket» derfor aldri kan identifiseres med staten.
«Vi» er ikke staten og staten kan aldri bli «oss». Staten er en institusjon, ikke et levende vesen. Historien forteller oss hvor feil Bentham tok. Videre argumenterte Bentham for at rettslige prinsipper i et demokrati vil være en helt unødvendig begrensning av statens rekkevidde, dermed begrense statens muligheter til å oppnå «the greatest good for the greatest number», som Bentham uttrykte det. Det Bentham ville ha, og i stor grad har fått oss med på, er at statsmonopol og ubegrenset makt til staten er et «samfunnsgode». Eksemplet på at «rettslige prinsipper er unødvendig» er hele den politiske håndteringen av den såkalte «Covid pandemien» hvor staten ganske enkelt satte norsk og internasjonal lov og konvensjoner til side, så som Grunnloven, Menneskerettsloven og Nurnbergkodeksen og erstattet loven med totalitært diktat.
Benthams ideologi er hovedgrunnen til at Gahr Støre, for så vidt alle våre folkevalgte, slipper unna med all løgnaktigheten sin. I beste fall forstår ikke Gahr Støre at han lyver fordi han har gjort det så lenge; helt siden han var «koffertbæreren» til Gro Harlem Brundtland». Akkurat som lystløgneren Per Gynt omgir Gahr Støre seg med politiske floskler og meningsløse klisjeer om hvordan han skal «ta vare på det norske folk» bare vi gir han uinnskrenket makt til å styre livene våre gjennom diktat.
Mor Åse: «Jonas du lyver»
(Per Gynt - norsk livsløgner - Faksimile Google)
Gahr Støre reagerer helt likt Per Gynt når Mor Åse oppgitt roper «Per, du lyver!». Gahr Støre er «flasket opp» i Per Gynts verden; lystløgneren som venter på oppgjøret med sin egen fordervede livsstil. Verst av alt: Selv om han kanskje aner det, forstår han det egentlig ikke.
Bentham gikk i den samme fellen som det norske samfunnet og rettsstaten har befunnet seg, i hvert fall så lenge jeg har levet: Når loven slutter å verne om folket og i stedet blir et instrument eller våpen i hendene på staten dør frihet uansett styreform. Beviset for dette er at staten gjennom lovverket har helt andre rettigheter og bedre rettssikkerhet enn enkeltindividet og grupper i samfunnet.
Vi har således mistet den viktigste forutsetningen for lov, nemlig nøytralitet og ansvarlighet. Ansvarlighet kan bare oppnås dersom vi tilstreber et objektivt regime for hva loven er, hvordan den opprettholdes og utøves, og det er en umulighet når den «politiseres», slik den er i Norge. Hvor galt det har båret av sted eksemplifiseres ganske greit når politiseringen begrunnes med flosklene «tunge samfunnshensyn» og «godt samfunnsmessig motivert», begge uttrykk for vilkårlighet og subjektivitet; ikke stort mer enn synsing.
Arven fra anglikansk lov
«That which thy fathers bequeated thee, earn it anew if thou would’st possess it”
Oversatt til norsk blir ovennevnte sitat noe sånt som at «Det dine forfedre har etterlatt til deg, ta det tilbake på nytt om det er tatt i fra deg». Der er et gammelt anglikansk ordspråk som advarer oss mot å ta vår frihet for gitt, og gir oss ansvaret for å sørge for at våre rettigheter som frie uavhengige mennesker holdes i hevd. Det er dette ansvaret hver generasjon har overfor neste generasjon; å kjempe for og ta tilbake menneskelige rettigheter hver av oss har iboende ved fødselen. Det er derfor vi kaller det «menneskerettigheter».
Når staten vokser og griper om seg og får stadig større innflytelse over nær sagt alle samfunnsforhold – det er da vi må være som mest på vakt for vår frihet og selvstendighet. Det er da vi må beskytte og bevare loven slik den er ment å beskytte menneskene. Når loven ikke lenger beskytter folket, men blir et instrument i hendene på staten dør frihet uansett styreform.
The Rights of Englishmen
«The Rights of Englishmen» er et produkt av en langvarig kamp for å etablere folkets suverenitet over loven, inklusive prinsippet om at «det skal være likhet for loven», for fattig som for rik. Kampen som ledet til «The Rights og Englishmen» begynte i England på 900-tallet da Kong Alfred den store innførte «The Common Law». Det fortsatte med Magna Carta i 1215, og kulminerte med «The Glorious Revolution» i det 17. århundre; Ideen om at loven flyter fra mennesket overfor hvilket loven alltid må stå til ansvar, ikke at loven flyter fra statsmakten overfor hvilket mennesket må stå ansvarlig, er selve grunnprinsippet i «The Rights of Englishmen».
Sagt på en annen måte: Loven må verne om mennesket, ikke om staten.
Hva er lov og hvor kommer den fra?
Antakelig er den enkleste og beste forklaring på loven som det viktigste premiss for vår frihet og vår mulighet til å leve i fredelig menneskelig sameksistens, uten å utnytte hverandre, gitt av Fredric Bastiat for mer enn 170 år siden. Bastiat gir også en glimrende forklaring på hvorfor vi har havnet i den sosiale, moralske, rettslige og økonomiske «hengemyra» vi befinner oss i. Bastiats analyse er så enestående enkel å forstå at jeg gjengir hovedessensen:
«Det er ikke fordi vi har laget lover at personlighet, frihet og eiendom eksisterer. Tvert imot, det er fordi personlighet, frihet og eiendom eksisterer på forhånd, at menn lager lover. Hva er så lover?
Det er den kollektive organiseringen av den enkeltes rett til lovlig forsvar. Hvis enhver mann har rett til å forsvare, selv med makt, sin person, sin frihet og sin eiendom, har en rekke menn rett til å slå seg sammen for å utvide, for å organisere en felles styrke for å sørge for regelmessig forsvar av disse rettigheter.
Og så til den VIKTIGSTE forklaring til hvorfor vi, dvs. mange nok av oss, staten, statsadministrasjonen og politikerne misforstår ovennevnte når det dreier seg om rettighetene til mer enn en person:
«Kollektive rettigheter har da som prinsipp, sin grunn til å eksistere, sin lovlighet, forankret i individuell rettigheter; og denne fellesnevneren kan rasjonelt sett ikke ha noe annet mål, eller noe annet oppdrag enn de isolerte styrkene som den erstattes av. Kraften til et individ kan således ikke berøre personen, friheten eller eiendommen til et annet individ - av samme grunn kan ikke fellesmakten lovlig brukes til å ødelegge personen, friheten eller eiendommen til individer eller klasser. For denne maktforvrengningen vil i det ene tilfellet som i det andre være i strid med disse premisser.»
Og så forklaringen på hvorfor vi har gjort nøyaktig det motsatte:
«Hvordan har da denne perversjonen av loven blitt oppnådd? Og hva ble resultatet av det? Loven har blitt pervertert gjennom påvirkning av to forskjellige årsaker – naken grådighet og misforstått filantropi.»
En bedre betegnelse på sosialisme i praksis, det altruistiske samfunn, og som en konsekvens «flertallets diktatur», som den rette betegnelsen på dagens indirekte demokrati er vanskelig å forestille seg.
Hvilket er en god forklaring på hvordan dagens demokrati fungerer; hvor staten gjennom stadig flere lover, reguleringer, skatter og avgifter omfordeler og drenerer den produktive skapende kapitalen slik at vi, som Bastiat helt korrekt konkluderer, ender opp med følgende forskrudde premiss for menneskelig sameksistens:
«Staten er den store fiksjon gjennom hvilken vi plyndrer hverandre.»
Når plyndringen gjennom reguleringer, skatter og avgifter ikke strekker til, låner staten penger for å få det til, og når ikke heller det er nok for å holde systemet gående, trykker staten penger og med det ekstrem prisinflasjon (tapt kjøpekraft), slik vi bare ser begynnelsen på i dag..
Dette er nøyaktig den oppskriften det moderne demokrati har satt i system, og som har gjort oss alle til plyndrere og gjeldsslaver, uten mulighet til å finansiere vår velferd, og med en stadig større administrativ stat, ute av kontroll på grunn av en gjennomgripende systemsvikt. En samfunnsorden som tar i fra oss stadig mer av vår frihet og vår menneskelighet, inntil vi alle er treller og staten er konkurs.
Det er dette samfunnssystemet vi har latt «idiotene» i maktposisjoner innføre, nøyaktig slik Oppenheimer beskrev hvordan velstand bygget gjennom produktiv samhandling mellom menneskene i et samfunn langsomt men sikkert erstattes av «de politiske midlene»; reguleringer og tvang fra «idiotene», de som i mangel av produktive og rettferdige egenskaper gjennom stadig flere lover, reguleringer, skatter og avgifter tilegner seg stadig mer makt over både den produktive og uproduktive delen av befolkningen, inntil vi alle er «lydige treller» og finner oss i hva som helst.
De intellektuelt prostituerte
I dagens sosialistiske Norge finner vi de intellektuelt prostituerte hovedsakelig i akademia og pressen, hvor jeg under sterk tvil bruker ordet «intellektuell» om sistnevnte. Politikere faller utenfor kategorien «intellektuell», men de har alltid opp gjennom historien vært avhengig av støtte fra såkalte intellektuelle miljøer for å forsvare sine overgrep mot befolkningen. Bentham, se over, er et godt eksempel.
Historisk sett er det en liten gruppe «intellektuelle som sammen med politikerne utformer og styrer samfunnsutviklingen. Massene «dilter etter» i god tro om at akademikerne, intellektuelle og politikerne har deres beste i tankene. Ingen ting er lengre fra sannheten, og en kunnskapsløs og korrumpert presse, uten yrkesstolthet for rollen som «den fjerde statsmakt» - som skal tjene folkets interesser men gjør det motsatte – er antakelig den verste.
Her er hva tidligere redaktør i New York Times, John Swinton, hadde å si til sine kollegaer under en bankett en gang på 1880-tallet – som et svar på en annen bankettdeltakers ugjennomtenkte «Skål for den uavhengige pressen»:
«Det finnes ikke noe slikt, på dette tidspunkt i verdenshistorien i Amerika, som en uavhengig presse. Dere vet det og jeg vet det.
Ikke en eneste av dere tør å skrive deres oppriktige mening, og dersom dere gjorde det, vet dere på forhånd at det aldri vil bli publisert. Jeg er betalt ukentlig for å holde min oppriktige mening borte fra avisen som jeg er tilknyttet. Andre av dere får betalt tilsvarende lønninger for tilsvarende ting, og den av dere som skulle være så dum å skrive oppriktige meninger, ville være ute på gaten på leting etter en annen jobb. Dersom jeg tillot å publisere mine ærlige meninger i en utgave av min avis, ville jeg vært ferdig i avisen før 24 timer hadde passert.
Journalistens virksomhet er å ødelegge sannheten, å lyve rett ut, å forvrenge/forderve, å sverte, å krype foran mammons føtter, og selge sitt land og sin art for sitt daglige brød. Du vet det og jeg vet det, og hva slags dårskap er dette å skåle for en uavhengig presse?
Vi er verktøyet og tjenerne til de rike menn bak kulissene. Vi er sprellemenn, de trekker i trådene og vi danser. Våre talenter, våre muligheter og våre liv er annen manns eiendom. Vi er intellektuelle prostituerte.»
Beviset for at Swinton hadde rett kan observeres hver eneste dag og har nådd et foreløpig «høydepunkt» i pressens totale mangel på kritisk og gravende journalistikk når det gjelder de ødeleggende og dødelige bivirkningene av injeksjonene.
Det er ikke mye som har forandret seg de siste 130 år. I Norge lever vi i overensstemmelse med Swintons beskrivelse av «den frie og uavhengige pressen», og vi har gjort det så lenge at vi ikke lenger reagerer eller bryr oss om det. Vi innbiller oss til og med at det kommer noe godt og positivt ut av samrøret.
Den sosialdemokratiske Country-klubben
(Scarface: I’m just an honest guy counting my money - Faksimile Google)
Slik dannes en «Country Club» av «utvalgte» statsansatte ledere, parlamentariske ledere, regjeringsmedlemmer, statsråder, rådmenn, ordførere, statsadvokater, skattedirektører og andre nøkkelpersoner innenfor det offentlige apparat samt forlagsdirektører, avisdirektører, kringkastingsdirektører, PR-rådgivere, forfattere, forskere, kunstnere, skuespillere, advokater, leger, økonomer, som sammen med prominente forretningsfolk og det lille vi har igjen av aristokrater og patriarker utgjør det vi kaller «det gode samfunn».
Gjennom støtteordninger, direkte eller indirekte subsidier, politiske vennetjenester, forskningsstøtte og ymse støtteordninger i et utstrakt nettverkssamarbeid er de i besittelse av privilegier som holder de «på den smale sti».
De er «kjøpt og betalt» av staten og representer statsmaktens alibi i forhold til «due process» og håndtering av demokratiske prosesser og «nødvendig maktbruk» overfor folket. Uten «det gode samfunn» forsvinner statens kontroll og maktutøvelse overfor befolkningen. Om «det gode selskap» ikke treffes på pub i Stortingsgaten eller på Karl Johan, treffes de på middag- og teselskaper, veldedighetsarrangementer, seminarer, frimurerlosjen o.l., og de frekventerer helst de samme sosiale miljøer på fritiden. Allianser bygges og politiske vennetjenester utføres, i det skjulte.
Hva disse «do-good-ers» gjør på fritiden, er ofte det viktigste fordi det er på denne arenaen nettverksbyggingen og den moralske, sosiale, rettslige og økonomiske korrupsjonen kan kultiveres uten nevneverdig innsyn fra omverden. Det er bare å ta seg en tur på Aschehaugs sommerfest, eller John Christian Eldens sommerfest – hvor Elden tar et glass vin med dommerne i Eirik Jensen Saken, sågar mens dommeren holder på med dommen - for å bivåne hvordan den konforme sosialdemokratiske forbrødringen finner sted, og hvem som får lov til å delta i «det gode – og gjennomkorrupte - samfunn».
«The mutual admiration society»
Et «stort nettverk» signaliserer makt og posisjon, og oppfattes positivt. Man blir beundret av andre innenfor miljøet, som jobber hardt for å komme seg innover og oppover i hierarkiet. Ingen ser det demokratiske problemet med denne ukulturen. Påvirkningsmuligheter og lobbyisme er viktigere enn integritet, og begrunnes med at vi får et bedre demokrati gjennom prosesser, hvor noen er bedre til å påvirke enn andre. Aktørene i dette samspillet har omdefinert eller bortdefinert begrepet «korrupsjon». Korrupsjon er noe som blir gjort av andre private forretningsvirksomheter utenfor «country klubben», de med mindre edle motiver, de som kun jager profitt for profittens skyld, enten det er her hjemme eller i utlandet. Helst de som betaler for gildet gjennom å representere den produktive kapitalen og en stadig mindre flokk av nettoskatteytere. Det gjelder å holde de på «sin plass».
Tidligere stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer opptrer nå som høyt betalte PR- konsulenter, og snakker «på kammerset» med sine politiske venner på tinget eller i regjeringen. Når det trengs, lekkes informasjon til «venner» i media. Informasjon er ikke gratis, bånd knyttes og nettverket styrkes og benyttes for å oppnå særfordeler. Alle vil ha og tar; alle plyndrer hverandre, og alle tjener godt på det. Netto skatteytere betaler regningen under tvang, med trussel om bot og fengselsstraff om de ikke adlyder «det kollektive samholdet».
Ineptokrati - Oppskrift på vanstyre
Endestasjonen for denne Country- klubben av «idioter og apekatter» kan nå observeres med det blotte øyet «utenfor døren», i det moralske, sosiale, økonomiske og rettslige forfallet som gjenspeiler alle historiske imperier og deres endelikt, enten vi snakker om Romerike, Tang dynastiet, eller den rekken av tidligere dynastier som har endt i total kollaps.
Dagens norske Country klubb – et korrupt plyndrer samfunn ledet av Dostojevskijs «idioter og apekatter» kan betegnes slik:
«En statsform hvor de minst egnede til å lede blir valgt av de minst egnede til å produsere, og hvor den delen av befolkningen som er minst egnet til å ta vare på seg selv, blir premiert med varer og tjenester betalt av den konfiskerte verdien fra en stadig mindre gruppe av produsenter.»
I Jonas Gahr Støres verden innebærer denne statsformen blant annet at helsevesenet er for viktig til å overlates private aktører. Derfor har Norge et helsevesen som koster 3 ganger mer pr. pasient og rangeres dårligere enn sammenliknbare Sveits. Så lenge Støre har kontroll er det helt OK. Folket betaler gladelig regningen for vanviddet.
Håndteringen av energi produksjon og distribusjon og Nordmenns subsidiering av utenlandske strømkunder er et annet eksempel, likeså prisen (de aller fattigste) må betale for «det grønne skiftet».
Likeså håndteringen av den såkalte pandemien.
Likeså all pengetrykkingen siste 50 år som har ført oss inn i det økonomiske inflasjonshelvete vi befinner oss i.
Det er stygt å si det, men i den situasjonen Norge og i hovedsak den vestlige verden befinner seg, må det være lov å stille spørsmålet:
Finnes det noen som «med hånden på hjertet» mener at Jonas Gahr Støre med støtte fra Country klubben av korrumperte «do gooders» i akademia og pressen er i stand til å styre noe som helst?
Hva ville fyrst Mysjkin, hovedpersonen i Dostojevskijs roman «Idiotene» svart på det spørsmålet?
God helg!
Lenker for å kjøpe boken min, FARVEL MENNESKE, finner dere her:
Flott innbundet versjon: Farvel menneske (giutbok.no) – kr 399,-
Elektronisk versjon: Farvel menneske – e-bok (giutbok.no) – kr 250,-
Du kan også bestille den innbundne boken hos de fleste bokhandlere, så som nettboksiden til Ark eller Tanum
Du kan også kjøpe den elektroniske utgaven hos de aller fleste e-bokhandlere på nettet.
Du kan lese mer om boken på hjemmesiden: www.rebelyellpublishing.com