INTERVJU - TIDSKRIFTET COGITO
Cogito er i sitt 53. år som tidsskrift og kan bestilles her:
Email: tidsskriftet@forumcogito.no
Hjemmeside: http://www.forumcogito.no
Dette nyhetsbrevet er en gjengivelse/kopi av et intervju som ble gjennomført med tidsskiftet Cogito i sommer.
Tema for intervjuet er, om mulig, enda mer relvant i dag fordi alle de finansielle- og økonomiske indikatorene “blinker rødt” i betydning av at USA, Europa og Norge allerede er i økonomisk resesjon, dvs. negativ vekst og at resesjonen snart kommer ut av kontroll med den følge at vi får en finasiell og økonomisk kollaps som får finanskrisen i 2008 til å se ut som en “picnic i det grønne”. “Det grønne skiftet” representerer således “spikeren i kista” for vestlig hegemoni og “overherredømme” der den vestlige industrialiserte verden i skrivende stund “går inn for krasjlanding”.
Alle varsellampene blinker rødt for aksje- og obligasjonsmarkedet, derivatmarkedet og eiendomsmarkedet, og mye tyder på at den økonomiske og samfunnsmessige kollapsen, som følge av et fiat-pengesystem ute av kontroll, er rett rundt hjørnet.
Mer om dette i intervjuet.
+ + + +
PENGEMAKTENS LØGNER OG MANIPULASJONER
Hans Eirik Olav i samtale med Jan Øystein Eriksen og Knut Arild Melbøe
Hans Eirik Olavs bok Farvel Mennesket fra 2021 danner utgangspunkt for dette intervjuet. Den tar opp en rekke sider ved vårt økonomiske system som vi hører svært lite om, ikke minst hvordan dagens bank- kreditt- og pengesystem gjør at penger så å si blir skapt ut av løse luften. Boken belyser bl.a. flere til dels lite kjente hendelser, fenomener og pengeøkonomiske sammenhenger bak det faktum at 90 % av oss eier 6 % av verdens verdier, men 74 % av verdens gjeld. Som leser blir du også kjent med sider av økonomisk historie som kaster lys over dagens gjeldskrise, der de fleste av verdens stater – og dermed et stort flertall av verdens innbyggere – er forgjeldet til langt over pipa.
Vi møtte Olav en fredelig juni sommermorgen på et kontor i Oslo. Utgangspunktet for oss var dette nummerets hovedtema, og vi startet helt grunnleggende ved å se på begrepet økonomi slik det av og til presenteres – som ‘naturens husholdning’. Dette er en ressursøkonomisk tilnærming vi oftest møter blant økologisk orienterte økonomer, idet de vektlegger jordens ressursgrunnlag innen det de betegner som ‘realøkonomi’. I løpet av et år forbruker verdensøkonomien nå nesten to ganger det som jordens ressursgrunnlag «tåler» for å kunne opprettholdes, inkl. deler av dens mineralverden. Diagrammet på neste side med de såkalte planetariske grensene bidrar til en forklaring. Knapphet og mangel er derfor en side av økonomien som denne retningen vektlegger.
Olavs utgangspunkt viste seg å være mer i slekt med den samfunnsøkonomiske forståelsen da vi spurte ham hvordan han definerer begrepet ‘økonomi’. Hos ham kommer pengeøkonomien mer i forgrunnen. Hans analyse avslører et bortimot ufattelig misforhold mellom pengeverdier og realverdier. Drivkreftene for dette systemet kommer også på bordet. Og vi kunne ikke annet enn å sitte måpende overfor det finansielle systemet som er bygget opp i nyere tid. Langsomt siger det imidlertid inn en visshet om at heller ikke dette kan fortsette å vokse inn i himmelen.
Utgangspunktet for ordet ‘økonomi’ er naturens husholdning. Hvordan vil du definere ordet?
– Mange, både de mer filosofisk rettede økonomene og de som går rett på fakta og empiri, har definert begrepet. Den beste definisjon finner vi etter min mening hos Ludwig von Mises (1881–1973) (Austrian school) og nobelprisvinneren i økonomi fra 1976 Friedrich Hayek (i boken Veien til trelldom fra 1944) og Murray Rothbard. Bøkene deres ser samspillet i et samfunnsperspektiv. Selv tar jeg utgangspunkt i samspillet mellom arbeid og kapital som begge representerer begrensede ressurser, og hvordan vi fordeler dem for å oppnå mest mulig velferd for flest mulig. Her er det kapitalistiske system uovertruffent fordi kapitalismen i hovedsak er et «prisfastsettelsessystem» som automatisk dirigerer arbeid og kapital dit massene, dvs. befolkningen til enhver tid ønsker det. Dessverre er denne viktige og primære funksjonen til kapitalismen misforstått idet mange tror at kapitalisme bare dreier seg om en liten gruppe «kapitalisters» plyndring av resten av befolkningen.
Dette diagrammet med de planetariske grensene, utarbeidet ved Stockholm Resilience Centre, er basert på analyser av Wang-Erlandsson et al 2022. De oransje sektorene indikerer at grensene er overskredet, grønne sektorer indikerer at grensene fortsatt er sikre. Klimaendringene er som vi ser, bare en av grensene, uavhengig av menneskets bidrag til økningen av klimagasser. Endring av landsystemer, tap av ferskvann og bio-geokjemisk flyt (der farlige stoffer genereres) følger hvert sekund med i vår sivilisasjons kjølvann. Hva moder Jord makter å ta unna bør vi diskutere.
På bokens omslag står det utførlig om din bakgrunn innen økonomifaget. Hvordan var din vei til faget?
– Opprinnelig hadde jeg en drøm om å bli fysioterapeut. Faktisk hadde jeg for dårlige karakterer. Den gang jeg skulle velge studieretning, var karakterkravet «skyhøyt». Så jeg valgte i stedet «kjøkkenveien» – i dette tilfelle et økonomistudium. Så jeg har en bachelor i «business adminstration» (fra University of Georgia i 1981) og en master i «finance» (fra University of Miami i 1983). Men interessen for økonomi (da som makroøkonomi) skjøt faktisk fart langt senere. Det skjedde i en bokhandel i Santa Monica, California. Det var boken Is it dangerous to be right when the government is wrong av høyesterettsdommer Andrew Napolitano (1950–) som vekket min interesse. Tittelen fenget meg, og også kildene han brukte, både fra Mises, Hayek og Rothbard.
Når skjedde dette?
– Det går 10–11 år tilbake i tid, og jeg tok til å bestille bøker fra Mises Institute. Jeg skjønte nok under oppveksten at noe var riv, ruskende galt med samfunnssystemet, men det systematiske studiet startet først da.
Hvordan har arbeidslivet utfoldet seg?
– Jeg var fem år tilsammen i Wilh. Wilhemsens rederi (nå Wallenius Wilhelmsen) og lærte mye fra grunnen av om shipping. Interessen og innsikten i makroøkonomien kom mye senere. Jeg vil si det så sterkt som at Napolitanos bok var rene åpenbaringen. Han tar utgangspunkt i den amerikanske konstitusjonen og legger vekt på det faktum at mennesket er født fritt, og at det har ukrenkelige rettigheter, hvilket dagens politiske system ikke ivaretar på en betryggende måte. Og bank- og pengesystemet har en avgjørende rolle i denne sammenheng.
Spørsmålet som melder seg da, er hva du ser som hovedutfordringene i det store bildet, altså på makronivået: Hvordan vil du beskrive situasjonen i verdensøkonomien?
– Etter svært mange forsøk på å etablere andre fiat pengesystemer – mange tusen opp gjennom historien – har vi fortsatt en liten elite som kontrollerer pengesekken ved å gjøre akkurat det samme om igjen som historien forteller oss ikke fungerer og fører til despoti. Vi lever i dag i et fiat-pengesystem (‘fiat’ betyr ‘på ordre’), og skjebnen til alle slike systemer, noe allerede Voltaire beskrev, er at pengenes verdi ender i null.1 Når vi bruker sedler på 500 eller 1000 kr, gjør vi det ‘på ordre’ fra staten, som igjen gjør det «på ordre» fra de som på monopolistisk vis «sitter på pengesekken». Med andre ord er det et usunt gjensidig avhengighetsforhold mellom våre folkevalgte, byråkratiske institusjoner styrt av våre folkevalgte og pengemakten. I utgangspunktet er det kun papir vi har mellom hendene. Galskapen i dette kan illustreres ved at storparten av handel i gull og andre råvarer foregår i papir, rettere sagt elektronisk. Ved å tygge litt på ordene «papirgull» og «elektronisk gull» forstår vi at dette, akkurat som pengesystemet, dreier seg om «falskmyntneri», og at det blir gjort «på ordre» stikk i strid med annen norsk og internasjonal lovgivning. Men, så lenge offentligheten ikke er klar over problemstillingen, og politikerne bruker «falskmyntneriet» for å utøve makt, blir ingen ting gjort.
Men det er vel også fordi folk, de fleste av oss, ikke skjønner så mye eller at vi ikke tar oss bryet med å tenke nærmere etter?
– Det stilles ikke spørsmål. Like fullt er systemet et pyramidespill. La oss ta et eksempel: Hvis du låner 100 kr av meg – og det er den eneste pengeseddelen i verden – må du årlig betale 10 % renter på den. Men de ti kronene for å betale renter har du jo ikke. Dermed må ti nye kroner skapes «ut av ingen ting» for å betjene rentedelen. Systemet går videre ved hjelp av stadig mer kreditt, for pengene finnes ikke. Og for at pengesystemet skal bli holdt i live, må det stadig skapes mer kreditt. Det skjer årlig ved at sentralbanken trykker penger, eller nå mest gjennom at tallverdier tastes inn elektronisk. Og tallene (les: elektronisk kredittgjeld) må hele tiden vokse i dette som også kalles et gjeldsbasert pengesystem. For å holde dette pyramidespillet gående må det hele tiden lånes mer penger, noe som viser spillets karakter. Til slutt må det ramle sammen under sin egen vekt. Mye av dagens velstand er basert på dette kredittsystemet – som likefullt er bygget på en illusjon. For dersom innskyterne i bankene (deg og meg) forsøkte å ta ut mer enn 2–3 % av alle innestående midler fra sine respektive konti, ville hele systemet umiddelbart kollapse fordi pengene ikke er tilgjengelig.
Ser vi dette utspille seg nå, siden det tales om gjeldstak som stadig blir høyere?2
– Den kjente økonomen Richard Duncan har vært i flere kongresshøringer og lagt frem resultat av sin forskning: Hvis du ikke greier å øke kredittmengden i dette pyramidespillet med minst 2 % i året, snører sekken seg sammen da systemet ikke tilføres tilstrekkelig likviditet (gjennom stadig mer pengetrykking). Likviditeten svekkes raskt, og bankene vil ikke lenger låne ut, verken privat eller til andre banker. I dag er systemet på konkursens rand da gjelden er så høy at vi er svimlende nær økonomisk og finansiell kollaps. Mens situasjonen søkes bøtt på med høyere renter, hvilket ikke er noen løsning fordi høyere renter medfører stadig mer ubetalelig gjeld for familiehusholdninger og bedrifter.
Hovedtrekk i finanssystemets historie
Knut Arild: I boken din Farvel Menneske skriver du at dagens unge mangler referansepunkter. Det er da også nokså vanskelig å forstå prosessene i det økonomiske systemet, og hva som faktisk skjer. Du går også inn på økonomisk historie uten å si så mye om pengesystemet fra gammel tid. Realøkonomien var lenge knyttet til gården, og det at neste generasjon bestrebet seg på å levere gården videre i bedre stand enn da de selv overtok den. Faktisk synes bokens «turning point» å være 1694, året da den engelske kongen William III går bort fra myntene og over til statsobligasjoner. Har jeg forstått dette riktig?
– Når jeg holder foredrag om dette stoffet, nevner jeg opprettelsen av Bank of England (BOE) som startpunktet. Går du flere årtusener tilbake, blir du lett stående å prate i dagevis. Å si at 1694 var startpunktet for fiat-pengesystemet blir likevel feil. Bare på bokstavene A og B er det over 600 slike systemer opp gjennom historien. Uten unntak har alle disse kredittbaserte systemene gått over ende! Det er ingen grunn til å tro at dagens system – som er historiens mest forgjeldede – vil få en annen skjebne.
Den totale gjelden i verden var ca. 105 trillioner dollar i 2008 da dette systemet holdt på å kollapse for første gang, og siden da har våre politikere og vårt banksystem, med sentralbankene i spissen «løst problemet» med det som forårsaket problemet, nemlig stadig mer pengetrykking (les: falskmyntneri). Men for å starte med kong William. Han trengte penger for å finansiere Englands militærmakt. Som et alternativ til skatter ble BOE opprettet i 1694. Dermed kunne kongen finansiere krigene med fiatpenger, dvs. «på ordre», dvs. penger uten reel verdi. Men kongen gikk lenger, dvs. hoffet som var invitert med i forbindelse bankopprettelsen, utstedte dobbelt så mye penger som det det var behov for. Disse ble lånt ut til venner og kjente, og kongen bestemte at BOEs penger – trykket på egen seddelpresse – hadde den og den verdien. Renter ble også avkrevd.
Men på denne tiden og før var jo bank- og pengesystemet ennå basert på gull?
– Jo, men følgende historie kan forklare hvordan det fremvoksende bank- og pengesystemet virket utvannende: På 1400-tallet leverte gullsmeden ut kvitteringer for gull han hadde mottatt av handelsmenn og andre. Men eierne kom sjelden tilbake for å be om gullet; dermed tok gullsmeden til å gi ut flere kvitteringer for gull enn det han hadde dekning for av innlevert gull. Det er slik moderne pengetrykking og bankvirksomhet fungerer i dag; som et pyramidespill med folkets penger. Akkurat som gullsmedene utvannet verdiene av gullet de oppbevarte for kundene sine på 1400-tallet, gjør dagens sentralbank- og banksystem det samme i dag. Og det verste er at de krever all den gjelden de har skapt, tilbakebetalt med renter. Som sagt: I dag kan bankene kun utbetale 2–3 % av de verdiene som er bokført. Ber innskyterne om å få utbetalt mer enn dette, kollapser systemet!
Knut Arild: Apropos finansiering av kriger. Du nevner baron Rotschilds manipulasjoner, særlig knyttet til slaget ved Waterloo i 1815. Det er vel også et kroneksempel på innsidehandel? Jeg tenker dessuten på dagens unge som bare kjenner ‘Waterloo’ via ABBAs sang og tekster som Money, money, money must be funny in the rich man’s world …
– Baron Rothschild – det er mange Rothschild-bankfolk opp gjennom historien – var den gang en ung mann på rundt 20, og historien omkring det som skjedde rundt finansieringen av Wellingtons seier over Napoleon i slaget ved Waterloo, er behandlet i USAs rettsapparatet. Rothschildene tapte, og historien ble vedtatt som sannferdig.
Så hva skjedde?
– I forkant av slaget lå Wellington i Pyreneene og manglet penger til så vel soldater som ammunisjon – ikke en gang mat var det penger til. Statsgarantier via Bank of England var ikke nok for de portugisiske og spanske bankene. De ville ha fysisk gull. East-India Company ble kontaktet, og gull hadde de mye av etter århundrers plyndringer. Rothschild var mellommann og smuglet gullet rett under nesen på Napoleon.
Gjennom Frankrike?
– Ja. De greide å lure Napoleon. Men han visste mye om betydningen av gull, og det var nok en av grunnene til at pengemakten ville at Wellington skulle vinne krigen. Gull er jo de eneste ekte pengene vi har. Derfor ble gullet for noen år siden oppgradert til Tear 1 Assett av Bank of International Settlement. President Charles de Gaule forsto også dette da han tok den franske gullbeholdningen ut av Fort Knox i 1971. Etableringen av petrodollar har sammenheng med dette, men det skjedde først i 1974 under Nixon.
Knut Arild: En slags parallell her er jo faktisk noe som utspilte seg før Libya-konflikten bokstavelig ble eksplosiv. I alle fall er det et faktum at Gadaffi var i ferd med å bygge opp en stor gullbeholdning.
– Ja, det er en betydningsfull sammenheng som vi skal se på senere. Men la oss gå tilbake til Rotschild. Pengemakten starter så å si alle kriger, og de passer på å støtte begge sider i en konflikt, og bestemmer oftest også hvem som vinner. For bankierne var det viktig å ikke miste kontrollen over gullet og pengesystemet. Så Napoleon var ikke deres mann. Dessuten skjedde det noe annet. Rotschild hadde selvsagt en kurer, og han tok seg over kanalen til London. Der lurte Rotschilds mann en hel dag Londons bankmiljø til å tro at Napoleon hadde vunnet. Dermed ble alle statsobligasjoner som var utstedt for å finansiere krigen, dumpet, dvs. solgt til stadig lavere priser. Rotschild kunne dermed kjøpe dem opp på slutten av dagen til «en slikk og ingenting». Noe lignende skjedde forresten med George Soros i sin tid. Hunt-brødrene fra Texas prøvde det samme på 1970-tallet i USA for å kapre sølvmarkedet. Men tilbake til 1815 og slaget ved Waterloo. Etter denne forvirringens dag på børsen i London kapret Rotschild-dynastiet makten over BOE, og over politikerne. Antagelig har etterkommerne deres stor innflytelse den dag i dag.
Dette med å ha en spesiell kunnskap en viss kort tid og misbruke den økonomisk er jo kjernen i innsidehandelen, et tema som er oppe i de to Wall Street-filmene. Det er altså langt fra et fenomen knyttet til det 20. århundret.
– Nei. Allerede den engelske statsministeren Benjamin Disraeli (1804–81) skrev en roman om temaet. Handlingen utspiller seg i finansmiljøet på 1800-tallet der de kyniske karakterene til dem som bedriver lysskye operasjoner, avdekkes.
Det kommunistiske manifest og finansverdenen
Knut Arild: Under lesningen av boken din ble jeg overrasket over med hvilken sikkerhet du beskriver den påvirkningskraft Det kommunistiske manifests grunnleggere skulle få for bolsjevikrevolusjonen i 1917. Også nettopp Wall Streets finansiering av revolusjonen er jo en nokså godt bevart hemmelighet?
– Karl Marx het jo Mordechai Levi og var jøde – uten å si noe galt med det. Men penger visste han mye om. Faktisk ble han finansiert av Rotschild. Som intellektuell var han interessant, men han kunne også tjene seg rik på all støtten han fikk. Faktisk kan man stille spørsmål om Karl Marx trodde på det han selv skrev. En del av det kommunistiske manifest skrev han helt sikkert ikke – for det gjorde Friedrich Engels. Vi har her et kroneksempel på en såkalt intellektuell som spiller førstefiolin med makten som rår. I Norge gis også slik elitistisk støtte i dag via offentlige kanaler om budskapet er tjenlig for statsmakten og politikerne.
Utad har jo kommunismen via arbeiderbevegelsen oppnådd mange gode ting, især om vi tenker på de forholdene arbeiderklassen måtte arbeide under på 1800-tallet. Så om vi kaller reformene «utsiden» av kommunismen, er den av det bedre slaget. «Innsiden» som visste seg da bolsjevikene kom, åpnet seg nokså tidlig opp som et fryktelig terrorregime. Hvordan forklarer du dette ut fra det som står i Det kommunistiske manifest?
– For å fatte meg i korthet: Ifølge Marx og den kommunistiske ideologi skal folket jages inn i et paradis definert av en liten elite. Men la oss se på selve bolsjevikrevolusjonen som for øvrig er den mest fredfulle noensinne. Ikke et skudd ble løsnet.
Bortsett fra tsarfamilien der alle som én ble likvidert!
– Jo, men la oss se på hvem som hjalp til. Finansmannen fra Wall Street, tyskfødte Jakob Heinrich Schiff (1847–1920), virket avgjørende med i kulissene for å få overlevert ti millioner til Lenin til hans reise via Tyskland og Sverige til Russland. En stor sum den gangen. Og Trotskij fikk støtte via kanaler etter opphold i Frankrike og en kort tid i USA, også fra Wall Street. Under revolusjonen ble ellers alle banker i Russland nasjonalisert med unntak av én, og den var eid av Rockefeller. Det kom også folk fra Wall Street og J.P. Morgan-systemet og bidro under revolusjonen. De var finansfolk, men kom forkledd som Røde Kors-arbeidere. Som både Lenin og Stalin uttalte i etterkant ville ikke revolusjonen latt seg gjennomføre uten kapitalistiske krefters støtte, dvs. de rike bankierne fra Wall Street.
Opprettelsen av Federal Reserve (FED) i 1913 er også et sentralt punkt i bokens historiedel.
Med forståelse for det som den gang skjedde, synes det lettere å vurdere det som skjer i dag. I boken nevner du vel åtte bankierer som slo seg sammen, deriblant nevnte Schiff?
– Joda, Schiff var en av dem. Men innledningen var en togreise som skjedde i 1910 til Jekyll Islands i delstaten Georgia, et talende navn forresten med tanke på R. L. Stevensons kortroman Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Og med folk som Morgan, Vanderbilt og Warburg ble planen lagt for opprettelsen av en privateid sentralbank med egen seddelpresse. Bakgrunnen var en rekke nyetableringer i bankvesenet som gjorde det vanskelig for disse superrike bankierne å kontrollere banksystemet, og helst også få monopol over pengetrykkingen. I dag eier Morgan Bank 26–27 % av Federal Reserve, og totalt kontroller bankierne på Wall Street ca. 2/3 av den amerikanske sentralbanken. Pengetrykking blir således noe banken kan tillate seg, posisjonert som bukken ved havresekken. Litt forenklet sagt kan de «trykke penger» når de trenger det gjennom et gjeldsbasert pengesystem som du og jeg, dvs. folket til slutt må betale regningen for gjennom skatter og avgifter.
Og å trykke penger blir jo da nesten som i eventyret The Devils salt Mill der saltet bare strømmer ut i havet så sant løsenordene er riktige. Hvordan ble planene realisert?
– Først da de fikk president Woodrow Wilson med seg på etableringen av den amerikanske sentralbanken, The FED, lyktes de. Riktignok var Wilson svært motvillig. I etterkant uttrykte han seg høyst dramatisk:
«Jeg er en meget ulykkelig mann. På uvettig vis har jeg ruinert mitt land. En stor industrinasjon er nå under kontroll av et kredittsystem. Vårt kredittsystem er konsentrert. Nasjonens vekst og alle våre aktiviteter ligger derfor nå i hendene på en håndfull menn. Vi er blitt en av de verst styrte, en av de mest kontrollerte og dominerende regjeringer i den siviliserte verden. Ikke lenger en regjering basert på overbevisning og majoritetens stemme, men en regjering basert på meningene og gjennomføringsviljen til en liten gruppe av dominerende menn.»
Det diskuteres om Wilson virkelig uttalte seg slik, og om sitatet derfor er helt korrekt. At Wilson uttrykte anger, er imidlertid ikke bestridt. Og signerte gjorde han, kanskje fordi navnet syntes riktig: Federal Reserve høres jo objektivt ut, ikke sant? Mens de fleste senatorene var på juleferie, gikk forslaget gjennom 23.12. 1913.
Det var rett før 1. verdenskrig dette. Det ser nesten ut til at finanssystemet er avhengig av kriger. I alle fall synes pengene da å yngle?
– I alle fall er dagens våpenindustri den mest korrupte industrien som finnes. Ved utnevnelsen av alle nye generaler under Obama og Clinton fløt millionene inn i den amerikanske våpenindustrien. Krigen i Ukraina er et dagsaktuelt eksempel. Når det gjelder grunnene for krigsutbruddet til 1. verdenskrig, er det en kjent sak at angloamerikanerne likte svært dårlig at oppkomlingen Tyskland hadde utviklet en så sterk industriell makt. Keiser Vilhelm selv så seg jo nødt til å gå med i krigen da landet var bundet til en forsvarspakt med Østerrike-Ungarn. På samme måte som president Wilson var keiser Vilhelm pasifist av natur. I 1916 prøvde han å forhandle med Churchill om fred, på et tidspunkt da tyskerne hadde fremgang, og fredsbetingelsene så absolutt var levelige. Men Churchill avslo etter press fra bankierne på Wall Street og i London!
Det er fristende å trekke frem «parallellen» til fredssamtalene mellom Putin og Zelinsky med Erdogan som moderator. De ble jo stoppet av Boris Johnson i april 2022. Sannelig ser det ut til å være slik – sterke interesser ønsker krig …
– Vel, under 1. verdenskrig hadde Morgan Bank utstedt og solgt engelske statsobligasjoner, og et krigstap måtte bli båret av banken. Våpenleveringen til England og Frankrike var også finansiert via dem. Risikoen var høy. Churchill, som hadde vært en krigshisser helt fra boerkrigens dager, ble kontaktet av Chaim Weissmann – den gang en representant for Wall Street bankierne, senere Israels første president. Planen var å få USA med i krigen for å redde bankiernes finansiering av krigen. Pasifisten Wilson måtte overbevises, og senkningen av passasjerskipet Lusitania var måten å gjøre det på, ved at Churchill beordret marinen om å la tyske ubåter uforhindret senke skipet.
Antagelig er det få som husker dette fra historietimene – om det i det hele tatt ble nevnt?
– Lusitania hadde engelsk krigsmateriell om bord, og i tillegg 1500 amerikanske passasjerer – selv om tyskerne hadde advart om at de ville senke alle fiendtlige skip. Tyske myndigheter gikk så langt at de satt inn en annonse i amerikanske aviser der de advarte om dette. Men, som sagt: Ingen militære skip ble satt til å forsvare skipet da det stakk til sjøs med kurs mot England. Altså ble passasjerene sendt i den visse død, og bankierne hadde dermed et lett spill med pasifisten Wilson for å få ham til å erklære krig mot Tyskland. Da Churchill spurte om gjenytelsen, var opprettelsen av staten Israel svaret. The Balfour Declaration var del av bakteppet. Den var inngått etter samtaler mellom bl.a. Rotschild og Englands utenriksminister Balfour. I stedet for fredsforhandlinger initiert av Keiser Vilhelm bestemte bankierne på Wall Street og i London seg for krig for å redde sine investeringer med det resultat at nye millioner av soldater og sivile ble drept i krigen.
I dag serveres de unge klimatrusselen som verdens største utfordring. Greta Thunberg har jo betydd mye. For vår generasjon var det atomtrusselen. Idet verden igjen står på terskelen til en storkrig, synes motstanden mot krig å ha stilnet. Når vi ser på historiske linjer som du gjør i din bok, må det vel nettopp være slik informasjon som mangler i den offentlige diskursen?
– Jo, men vi kan ikke beskylde dagens unge for at de ikke har de rette referansepunktene. De har ikke fått vite dette i skolen. Derfor er de på en måte uskyldige oppi det hele. Som Napoleon sa: Hva er vel historien annet enn et eventyr seierherrene ble enige om? Men for å komme tilbake til 2. verdenskrig, så måtte den komme – ut fra de umulige betingelsene Tyskland ble påtvunget etter den første. Den franske generalen Foch forlot Versailles i sinne etter å ha sagt at avtalen bare var en våpenhvile for tyve år, noe han fikk rett i. Snart kom den amerikanske våpenindustrien igjen på banen, bl.a. hadde nazistenes fly lenge Fordmotorer, og jernbanelinjer til Auschwitz var finansiert av Rockefeller der senator Prescott Bush, George Bush jr.s bestefar var mellommann. Alle kriger og konflikter opp gjennom historien er dels utløst og i alle fall ønsket av bank- og finanseliten, og det er ikke annerledes i Ukraina.
Knut Arild: Vi har så langt nevnt finansfolk som har deltatt på en måte som er ettersporbar. Men hva med de mer hemmelige sammenslutningene? Bush-ene selv var jo medlemmer av Sculls and Bones, en sammenslutning som gjerne fremstilles som en uskyldig gutteklubb, men som i virkeligheten er et hemmelig selskap med klare magisk-rituelle trekk. Du sa nettopp at intet skudd ble løsnet under bolsjevik-revolusjonen. Grunnen var kanskje telefonanropet den russiske generalen Pjotr Krasnov (1869–1947) skal ha fått fra den frimureriske stormesteren av Moskva da tsarens hærstyrke på dette tidspunkt kunne slått ned opprøret? Du skal ikke løsne et skudd, lød ordren, og han holdt på hemmeligheten helt til han lå på dødsleiet.
– Jeg har ikke undersøkt det sporet særlig grundig. Men for bedre å forstå det som skjer i dag, enten det gjelder årsaken til væpnede konflikter eller klima- eller kjønnsdebatten, kan vi gå tilbake til 1966 da CIA opprettet tenketanken «The Report from Iron Mountain» (jf. bok/roman med samme navn skrevet av Leonard C. Lewin). Både forsvarsminister Robert McNamara (1916–2009) og John Kenneth Galbraith (1908–2006), en av de mest kjente økonomene i det 20. århundre, var med der. Gruppens oppdrag var å finne en metode – i tillegg til krig eller som et alternativ til krig – for å kunne kontrollere befolkningen. For det finnes ingenting som gjør oss mer lydige enn krig – som middel til å få folk til å gjøre det de blir bedt om. Det hadde ingen betydning om det de kom frem til, var riktig eller galt; poenget var om det fungerte. Et av forslagene gruppen kom opp med, var mulig invasjon av vesener fra fremmede galakser. Men dette ble droppet som urealistisk. Det man endte opp med var miljøforurensning (i 1966 var det ennå ikke noe som het klimaendringer) som en mulig global trussel som kunne skape generell frykt og dårlig samvittighet. Dermed kunne man få kontroll over en stor del av verdens befolkning uten krig.3
Etter hvert utviklet dette «prosjektet» seg, og det spilte ingen rolle om saksforholdene kunne bevises eller ikke. Det eneste av betydning var at folk trodde på dem. Tenketanken arbeidet videre, og da det i 1991 ble avholdt en ny miljøkonferanse, deltok blant andre Maurice Frederick Strong (1929–2015). Denne konferansen bidro til å dreie fokuset over fra forurensning til klima, hvor økningen av karbondioksid ble den nye trusselen. Som uttalt i «Report from Iron Mountain» var det uviktig om trusselen var korrekt. Det var tilstrekkelig at befolkningen følte seg truet. Et resultat av dette, i tillegg til å utløse den tilsiktede frykt og dårlige samvittighet, var at det ble skapt en gigantisk industri, som også ga betydelige inntekter til FN og andre institusjoner – i tillegg til statlige skatteinntekter. I dag er fokuset veldig ensidig, f.eks. er bortimot alt stoff i Teknisk Ukeblad i Norge nå viet CO2-fangst.
Et finanssystem basert på gjeld
Jan Øystein: Verdens samlede gjeld per november 2019 var 2,3 billiarder NOK.4 1 billiard (eng. ‘quadrillion’) er 1000 billioner. På norsk er 1 billion 1000 milliarder. I USA betegner ‘billion’ kun 1000 millioner. I de fleste engelsk- og arabisktalende land tilsvarer 1 trillion 1012. tilsvarende 1 billion for land som Norge og de fleste andre europeiske land. USAs samlede gjeld per mai 2023 var 0,32 billiarder NOK, dvs. ca. 1/9 av verdensgjelden forutsatt at denne har hatt en årlig økning på 5 % siden 2019. Ser en dette i forhold til folketallet, har USA nå en gjeld som er omtrent tre ganger høyere enn verdensgjennomsnittet. Hva betyr dette?
– Det snakkes i USA om å etablere et gjeldstak. Men dette er en diskusjon som fører befolkningen bak lyset; for gjelden og gjeldsøkningen er som alt nevnt grunnlaget i det økonomiske systemet. I tillegg til den offisielle gjelden har USA et såkalt off-balance sheet, som er utgifter pga. sosiale rettigheter som Medicare mm., og dersom dette legges til, vil den totale gjelden bli vesentlig høyere.
I 1960 var dagens tre største økonomier, USA, Kina og Japans samlede gjeld på omkring 650 milliarder dollar. I 2020 var gjelden for de tre landene vokst til 45 T, dvs. 45 000 mrd. dollar. For å sette tallene i relieff var oljefondets verdi per 15.8.23 ca. 1500 milliarder dollar.
Da Lehman Brothers Holdings Inc. (med ca. 26 800 ansatte over hele verden) i 2008 gikk over ende, var det den største konkursen i USAs historie. Gigantgjelden til selskapet var på ufattelige 613 mrd. dollar, men nettogjelden var «bare» 129 mrd. dollar. Hvorfor førte dette til at de gikk over ende?
– Det er fordi absolutt gjeld er det viktigste kriteriet. Dette viser hvordan fiat-pengesystemet fungerer. Når det er basert på kreditt, har alle bankene forpliktelser overfor hverandre. Det er et intrikat system. Det som skjer når Sentralbanken nå setter opp renten, er at kreditten ikke får mulighet til å ekspandere. Alle kredittbaserte systemer får da problemer fordi de ikke har penger til å betjene kreditten sin. Det gjelder banksystemer som er basert på kreditt, og det gjelder husholdninger som er basert på kreditt. Så snører alle igjen sekken og passer på seg selv og tenker at «jeg skal iallfall ikke rammes av noen konkurs». Og når de snører igjen sekken, slik de gjorde sist gang dette var et stort problem i 2008, går alle bankene til et såkalt «repurchase system», det såkalte REPO Vinduet, hvor de kan låne penger over natten for å holde seg innenfor regelverket, og så stiller de amerikanske statsobligasjoner som sikkerhet.
I Europa fungerer systemet Target 2 ganske likt. Utfordringen er at den enkelte bank kun kjenner hva den selv har utestående overfor andre banker, men vet ingenting om hvilke forpliktelser som gjelder mellom de øvrige bankene. Alle bankene er avhengige av hverandre. Når sekken snøres igjen, hva skjer da? Jo, samfunnet stopper opp; da har man ikke kreditten og den nødvendige likviditeten for å få varene produsert. Heller ikke likviditeten som behøves for at transportselskapet henter varene eller likviditeten for at skip skal frakte dem over havene. Slik stopper hele varekjeden. Alt går i stå.
Så en ting er hvor stor gjelden er, en annen er størrelsen på likviditeten?
– Likviditeten er det som støtter opp under og sikrer systemet. Likviditeten henger sammen med den kredittveksten jeg snakket om, hvor pyramidespillet må vokse for at det skal fungere. Skal f.eks. Ole Christian Bachs pyramidespill kunne fortsette, må det vokse; han må stadig få inn flere som er med på det.5
Nettopp, du sa jo innledningsvis at pengesystemet er basert på gjeld.
– Men det blir på en måte feil å kalle det pengesystem. Hvis man leser de to artiklene mine på www.rebelyellpublishing.com, som jeg mener er svært klargjørende, forklarer jeg pengesystemet mer inngående.6
Da står det som en oppfordring til leserne. Men før vi går videre, trenger vi å vite litt mer om hva som egentlig skjer i kriser og under en kollaps. Hva er mekanismene bak det at formuene da blir flyttet fra dem som har minst til dem som har mest?
– Det som skjedde under årene 1926–29 da det til sist kollapset på Wall Street, er svært likt det vi ser i dag. En kollaps er noe som har utviklet seg langsomt over tid og som plutselig bryter sammen. En kollaps dreier seg om forflytning av formuer. Det er ikke noe annerledes i dag enn det var i årene før 1929. Formuene flyttes fra middelklassen og de fattigste – som for det meste ikke vet noen ting om hva som skjer, fordi de ikke kjenner mekanismene – over til dem som sitter og styrer det hele. Det som nå er annerledes, er at gjelden er så stor. Tallene er så enorme, ikke minst pga. det som heter derivatmarkedet. Derfor tror jeg at ingen kommer greit ut av det denne gangen, ikke engang de som sitter «med hånden på rattet».
Jan Øystein: Det som nå skjer med den stadig svekkede norske kronen i forhold til annen valuta, f.eks. amerikanske dollar og euro, har det noe med dette å gjøre?
– Ja, det har det så absolutt. Det første vi da må være klar over er at i sammenligning med verdens valutasystemer, er den norske kronen helt betydningsløs. Det er ikke vi som bestemmer; vår valuta styres utenfra. Når det er sagt, er vi ikke uten skyld. Når f.eks. den norske stat bruker kjempebeløp til utbygging av havvind, som i en energisammenheng kun kan få marginal betydning, ser man i utlandet at Norge som nasjon prioriterer helt feil, med en motivasjon som kun ønsker å demonstrere at vi tar vare på miljøet, hvilket vi kanskje ikke gjør. Utlandet ser på hvordan Norge håndterer sine budsjetter. Med unntak av oljen har vi som nasjon i de senere årene hatt et betydelig budsjettunderskudd, og dette blir lagt merke til. Underskuddene blir dekket ved hjelp av oljepenger og økte skatter og avgifter. Utenlandske aktører følger hele Skandinavia med argusøyne og ser at økonomien i både Norge, Sverige, Danmark og Finland er på konkursens rand. Forbruket i Norge er ca. 25 % større enn inntektene (eks. olje).
Finanskrisen i 2008 hadde vel også likhetstegn med den i 1929?
– Joda, men på en måte fikk de reddet situasjonen ved hjelp av det som egentlig var selve problemet, nemlig ved å putte mer fiat-penger, dvs. mer gjeld inn i systemet. Så har man da brukt det som kalles valuta, dvs. penger skapt av sentralbanken, og med det gjort det mulig for banker og finansinstitusjoner til å låne ut mange ganger det beløpet som representerte sentralbankenes «pengetrykking». Med andre ord «penger» banksystemet i utgangspunktet ikke er i besittelse av, men som de tillates å skape, altså kreditt eller gjeld. Tall fra finanskrisen i 2008 viste at bankene, populært sagt, hadde lånt ut den samme hundrelappen 32 ganger! Og dette er jo penger de ikke har, men som de allikevel forlanger at låntakerne skal betale tilbake med renter.
Du skriver i boken din at formuene forflyttes, slik at nå eies 90 % av verdens formuer av 1 % av jordens befolkning. Samtidig har 90 % av jordens befolkning 74 % av gjelden. Er det ikke mye som taler for at vi står overfor et avansert tyveri?
– Jeg holder en del foredrag om disse tingene – i år har jeg kanskje holdt rundt 10 – og det jeg pleier å kalle foredraget, er «Det store landeveisrøveriet». Pengesystemet vi har i dag, er i strid med loven om falskmyntneri (Straffelovens §§ 367–69). Strafferammen er 10 års fengsel, men selvfølgelig er det ingen som blir fengslet fordi systemet er bygget opp av den politiske ledelsen, og de sager naturligvis ikke av den grenen de sitter på. Hele pengesystemet er svindel og bedrag, og det er Ola og Kari som blir sittende igjen med regningen.
Hvor blir det av den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty, kjent for sin forskning på hvordan fordelingen av inntekt og formue har utviklet seg over tid? Nå hører man jo lite fra hans kant, og ulikhetene er bare blitt større. Også statsminister Støre var opptatt av det Piketty sa.
– Etter min mening er Piketty en økonomisk kvakksalver fordi han baserer sin forskning på følelser og ikke empiri. Han sier riktignok noe fornuftig om hvordan eliten beriker seg selv, men han har på en måte feil resept. Det jeg nå sier, får stå for min egen regning, men jeg mener jo at den såkalte venstresiden er kapret av pengemakten. Det er lett å se det gjennom «klima-religionen». Dette går helt tilbake til Rothschild-familien på 1700- og 1800-tallet og det kommunistiske manifest. De som sto bak utgivelsen av dette dokumentet, som var pengemakten i Vesten (fortrinnsvis representert ved England, Tyskland og USA), forsto at venstresiden, som alltid har vært opptatt av felles goder og rettferdig fordeling av dem, ville være deres viktigste allierte. Men venstresiden ser ikke ut til å skjønne at de blir lurt.
Knut Arild: Kjenner du til den tyske sosialøkonomen, publisisten og politikeren Sahra Wagenknecht, som ledet Die Linke? I sin bok fra 2021 De selvrettferdige (Die Selbstgerechten) beskriver hun hvordan venstresiden svikter. Det vi trenger. er et program for å oppnå enighet og samhold.
– Nei, jeg kjenner ikke til henne, men det er som Montesquieu sier: «Enhver generasjon trenger en revolusjon».
Jan Øystein: Hvilken rolle har briten Adam Smith (1723–90) med sin verdensberømte bok Wealth of Nations (Nasjonenes velstand) hatt for utviklingen av det pengesystemet som i dag råder i hele verden?
– Den har uten tvil hatt en enorm betydning.
Ja, for bokens hovedpoeng er at egennytten skaper allmennytte. Men gjør den virkelig det?
– Min mening er at vi gjør ingenting uten at vi har en egeninteresse. Det kan høres svært kynisk og selvopptatt ut, men det er slik jeg ser det. Et eksempel er at dersom du gir penger til Røde Kors, så gjør du det ut av ren og skjær egoisme: For det får deg til å føle deg bra. Alt vi gjør, enten det objektivt sett er bra eller dårlig, gjør vi for å få oss til å føle oss bedre. Kapitalisme er egentlig ikke noe annet enn et system for fordeling av ressurser, men begrepet kapitalisme har fått et svært dårlig rykte fordi det ofte forbindes med den hensynsløse pengepugeren eller finansmannen. Kapitalisme som system er jo uovertruffent, fordi det ikke finnes noe bedre system for de store massene til å få fordelt begrensede ressurser. I mine øyne er dette med egeninteresse helt åpenlyst. Om jeg ber deg fortelle hva du gjorde de siste fire ukene, kan jeg med stor sikkerhet si at alt dette har du gjort ut fra din egeninteresse. Men fordi du er et godt menneske, gjør du mange gode ting for menneskeheten, mens det på den annen side også finnes kjeltringer og skurker som ikke gjør det. Men at alt springer ut av egeninteresse, det er min mening.
Knut Arild: Joda, egeninteressen er her. I din bok peker du selv på Aristoteles’ prinsipp, nemlig det å sette seg inn i også det man selv nødvendigvis ikke er enig i. Jeg vet ikke om du har lest boken til forstmannen Peter Wohlleben, der han peker på samspillet i naturen og nevner trærnes symbiose. I bildet inkluderer han også trærne rundt, i vid omkrets, uavhengig av art. Altruismen er derfor, slik jeg ser det, like viktig som egoismen. Charles Darwin (1809–82) skapte ved sin evolusjonsteori om «alles kamp mot alle» og «den mest tilpasningsdyktiges overlevelse» (som ettertiden i stor grad har tolket som «den sterkestes overlevelse») en «sannhet» som er blitt til en slags selvoppfyllende profeti for vår tid. Det har vært med på å ikke bare gjøre det helt legitimt å være selvopptatt, men at det er nettopp det man er, skal og må være.
– Men dette er jo det som i samfunnsøkonomien kalles arbeidsdeling. Og uten denne arbeidsdelingen ville vi ikke hatt noe samfunn. Vi har alle ulike ferdigheter og kunnskaper, og vi er avhengige av hverandre. Så er det mer enn én person på et sted – eksempelvis Robinson Crusoe og Friday – blir de nødt til å samarbeide for å overleve. Én er dyktig på noe, den andre på noe annet, og sammen får de det til. Alt springer ut av egeninteresse, men i samfunn er man nødt til å samarbeide med andre fordi andre kan gjøre ting du selv ikke klarer. Det er også noe som heter Robinson Crusoe Economics, og det det handler om der, er nettopp et samarbeid for å kunne fordele knappe ressurser på en god og rettferdig måte. Et moderne samfunn springer jo ut av det faktum at vi har ulike erfaringer og ferdigheter, og det er en måte å innrette samfunnet på slik at vi kan oppnå velferd for alle, jf. Adam Smiths ordbruk.
Hva kan gjøres?
Før vi avslutter dette intervjuet, ønsker vi å belyse alternativet til det globale gjelds- og kredittbaserte pengesystemet som finnes i dag. Delspørsmål kan være om vi må gjennom et nytt krakk? Hva med gjeldsslette? Hva med politikernes rolle? Kan vi begrense pengemaktens innflytelse på politikken, ikke minst dens hang til krigføring og opprustning og de siste årenes samarbeid mellom myndigheter, finanseliten og gigantene innen legemiddelindustrien der enorme pengesummer er overført til de sistnevnte. Samtidssituasjonen viser at selv rettslivet vingler med å sikre våre menneskerettigheter – som retten til å bestemme over egen kropp.
– Jeg tror det blir en «lykkelig slutt». Jeg mener da at de menneskene som nå sitter på toppen og trekker i trådene, f.eks. Klaus Schwab i World Economic Forum, når vi ser på historien og hva som tidligere har skjedd, vil måtte tape til sist. La oss starte i år 1599 med opprettelsen av East India Company – på norsk Det britiske ostindiske kompani. Det var på en måte startskuddet for kolonitiden og imperialismen. Siden fikk bl.a. Cecil Rhodes (1853–1902) et helt land i Afrika oppkalt etter seg. I dag er disse koloniene «satt fri», men friheten er betinget, fordi de fortsatt holdes i økonomisk slaveri av England, Frankrike og andre nasjoner. Og jeg ser nå at den flere hundreårige historien er i ferd med å ta slutt.
I 2017 var det noen store aktører som kom på banen og begynte å kjøpe gull. De kom inn på COMEX-børsen i Chicago og startet med å kjøpe fysisk gull. Og siden har de fortsatt å kjøpe i stor stil. For et par år siden – i 2021 – kom Bank of International Settlements (på norsk Den internasjonale oppgjørsbanken) også og gjorde gull til et såkalt «First Tier System» (på norsk «Første lags system») slik at gull igjen har begynt å bli internasjonalt anerkjent. Dette forteller hvordan det kommer til å gå. Det ser ut til å ha vært en felles agenda å få samlet mest mulig gull inn til det som etter hvert ble kalt BRICS, bestående av Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika. Etter hvert er BRICS utvidet slik at de landene som nå er med på det som kalles «China Belt and Road Initiative», på en måte er den nye Silkeveien. Det er nå i alt blitt 152 land som er med, og stadig flere land ønsker å delta. Disse landene representerer ca. 80 % av verdens befolkning og mer enn 50 % av verdens brutto nasjonalprodukt.
På grunn av krigen i Ukraina ble Russland kastet ut av SWIFT-systemet (SWIFT = Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunications). Samtidig ble landets verdier i banker og finansinstitusjoner konfiskert. Da så resten av verden at nå er det de gamle kolonialistene og imperialistene, dvs. det vestlige hegemoniet representert ved Europa og USA, som igjen setter seg på sin høye hest og skal holde oss andre i slaveri. Det vil de ikke ha noe av og benytter muligheten til å bli kvitt Vestens verdensherredømme. Og de er ikke lenger redde for å sette militærmakt bak. Slik jeg ser det, er dette det siste dødsstøtet for kolonialisme og imperialisme, og så sitter de med undring og ser på hvordan vi i Vesten gjennom «det grønne skiftet» og stadig nye kriger ødelegger vår egen økonomi. Vi i Vesten kommer «tilbake til steinalderen», mens BRICS-landene blir de velstående som får tingene til. Derfor bygger de et kullkraftverk i Kina hver eneste måned. BRICS-landene, China Belt an Road Initiative og Shanghai Organization Corporation representerer som sagt interessene til 80 % av verdens befolkning og ønsker å bygge vekst og velstand. De er uinteressert i det falske klimanarrativet, som er en direkte trussel mot denne veksten, spesielt den milliarden av verdens aller fattigste som lever på noen kroner om dagen. Det vi er vitne til, er et episk geo- og pengepolitisk skifte, hvor vi tillater våre folkevalgte, i Norge representert av personer som Gahr Støre, Barth Eide og folk i MDG – med «gallionsfigurer» som Grete Thunberg og Al Gore – å ødelegge grunnlaget for en bærekraftig velferdsstat. De kaller det «det grønne skiftet», men det tegner til å bli Europas og Norges økonomiske og industrielle kollaps.
Knut Arild: I juli 2023 møtte regjeringsmedlemmer fra et stort flertall av afrikanske land i St. Petersburg til et BRICS-møte. Putin skal også ha ettergitt betydelige gjeldsbeløp, noe IMF ikke har gjort. Om du har rett, betyr vel dette at vi må gjennom en ny økonomisk kollaps? Hvordan skal Vesten våkne opp; vi kan jo ikke fortsette å ha dette systemet? Hvordan får vi f.eks. åndslivet til å ta tak i sakene på fri basis? I din bok peker du selv på at når «Main Street Media» rår, får vi ikke en gang saklig informasjon.
– Det verste eksemplet er Norge. Vi er de siste som våkner fordi vi er blitt sydd puter under armene på så lenge pga. oljen. (Norge produserer ca. 5 % av verdens råolje mens vi utgjør kun 0,75 promille av verdens befolkning.) Vi er også på verdenstoppen hva angår tillit til myndigheter og media; ca. 80 % av befolkningen har f.eks. full tillit til NRK. Kun Nord-Korea har lignende tall. Dette betyr at det norske folk er like forblindet som det nordkoreanske folk, om enn av ulike grunner. Vi er løyet til så lenge og så grundig at vi ikke forstår hva som egentlig foregår. Pressen setter dagsorden for makta i et stadig mer egenrådig og totalitært regime, og slik er det blitt i Norge. Vi trenger å bli ristet ordentlig for å våkne opp, men vi er antakelig de siste som våkner. Resten av Europa og Vesten våkner før oss, og vi ser at denne oppvåkningen er på gang utenfor Norge.
Ja, vi er nok et folk som har svært stor tillitt til både myndigheter og nyhetsmedier som NRK, Dagbladet, VG, Aftenposten etc. Hva legger du selv i uttrykket Main Stream Media?
– I USAs kongress ble det i 1976 utnevnt et utvalg – Senat Church-utvalget – oppkalt etter senator Church. Han hadde en høring i kongressen om infiltrasjon fra CIA og de hemmelige tjenester i pressen for å styre denne. Og CIA innrømmet at de var representert i alle nyhetsredaksjoner i USA og i Europa. Udo Ulfkotte, journalist i den tyske avisen Frankfurter Allgemeine, gikk offentlig ut med at avisen ble foret med stoff fra etterretningsorganisasjoner, bl.a. CIA. Det har i de senere årene funnet sted en sterk konsolidering av mainstream-media – fra et stort antall selvstendige enheter til kun noen få eiere som styrer hva som skal sies og skrives. Det er ikke lenger Dagbladets og VGs redaktører som bestemmer hva som skal komme på trykk.
Knut Arild: Men hva kan gjøres; for vi skal vel ikke bare sitte på gjerdet og vente? Gaddafi og hans tre sønner – som alle var økonomer – kan stå som eksempel på noen som «gjorde noe», bl.a. ble det kjøpt opp store mengder gull. Det skjedde i starten av 2000-tallet da Libya var et av Afrikas mest moderne og vellykkede land. Som vi vet ble det satt i gang – styrt fra USA/CIA? – en demonisering av Gaddafi. Den amerikanske generalen Wesley Clark – som prøvde å bli presidentkandidat i 2004 – er blant dem som har spurt hvorfor Vesten og NATO angrep Libya? Kanskje årsaken hadde sammenheng med at Gaddafi bygget opp en beholdning av gull?
– Enda viktigere var det at Libya – som oljeprodusent i verdensmålestokk – ønsket å komme bort fra kravet om at råolje skulle betales i dollar. Petro-dollarsystemet er fiende nummer 1 for BRICS og «China Belt and Road Initiative», samt tidligere afrikanske kolonistater. Etter at Charles de Gaulle hentet Frankrikes gullbeholdning ut av Fort Knox i USA, ble petro-dollarsystemet etablert. Richard Nixon, som da var USAs president, forstod at flere land kom til å gjøre dette, og så etter et alternativ.7 USA inngikk derfor en avtale med Saudi-Arabia og OPEC (Organization of the Petroleum Exporting Countries)-landene om at all råolje i verden skulle betales med US-dollar. Til gjengjeld skulle USA sørge for deres beskyttelse mot både indre og ytre fiender. Og slik har USA kunnet finansiere sin velstand i alle disse årene. Landet har ikke behøvd å produsere som før etter at petrodollaren ble innført; de kan kjøpe alt fra utlandet og skape penger ut av ingenting. Med dette mener jeg ikke at USA ikke produserer verdier og arbeider hardt, men slik oljeinntektene har blitt en sovepute i Norge, har dollarens status som verdens reservevaluta – hvor USA enkelt kan trykke penger for å gjøre opp for seg – blitt en sovepute for USAs økonomi; temmelig likt Norges, men av to ulike grunner. Uansett er dette et politisk og økonomisk system som til slutt går over ende under vekten av ukontrollerbar pengebruk.
Et sted i boken Farvel menneske kaller du gjelden som vi har betraktet fra flere perspektiver, som «elefanten i rommet». Vi takker for at du har gitt oss mer synsevne til å se mastodonten som vel kan sies å ha snabelen i statskassene. Å peke på at keiseren er naken, har mange gjort. Men dagens pengesystem, basert på kreditt, har ført oss fra krise til krise, konflikt til konflikt i over 300 år. Og akkurat idet vi nå står i en ny storkonflikt, snører nettet seg sammen. Hvordan vil det gå med elefanten?
– Petro-dollarsystemet er det som både BRICS og «China Belt and Road Initiative» nå vil bort fra. Det er som Voltaire sa at «dersom du vil vite hvem som bestemmer over deg, undersøk hvem du ikke har lov til å kritisere». Riktignok sier man ting i diplomatiske vendinger, men budskapet fra BRICS og «China Belt and Road Initiative» er tydelig nok. Nå har de en gylden mulighet, og avtrekkeren på den muligheten var fremprovoseringen av krigen i Ukraina, som NATO må ta det hele og fulle ansvaret for gjennom hva de tillot gjennom Victoria Nuland og det som skjedde i 2014 på Maidan-plassen.8
Tittelen på din bok Farvel Menneske klinger unektelig pessimistisk. I din vurdering foran hører vi langt mer optimistiske toner, basert på BRICS-landene. Men hva kan vi selv gjøre?
Som sagt er vi nå vitne til et geo- og pengepolitisk skifte uten paralleller i verdenshistorien. Vestens hegemoni, representert ved kolonimakt og imperialisme er i ferd med å kollapse og en ny tidsepoke med vekst og velstand i Østen, inkl. Afrika innledes. Tilbake i støvet står USA og Europa hvis eneste svar på denne fantastiske frigjøring av arbeid og kapital er en selvdestruerende prosess bestående av stadig flere kriger og konflikter, en oppdiktet klimakrise resten av verden sier nei til, og et moralsk forfall slik dette utspiller seg av organisasjoner som Black Lives Matter og Pride-festivaler. Vi er forblindet og ser ikke «skogen for bare trær». Alt sammen finansiert av et korrupt pengesystem og korrupte politikere, som tydeligvis er av den oppfatning at å forgjelde folk og nasjoner til «over pipa» er løsningen.
Det hele er likt alle andre dynastier eller imperiers fall – som Romerrikets fall. Vi har ikke lært noen ting av historien og resultatet er økonomisk, moralsk, rettslig og samfunnsmessig forfall ledet an av mennesker som ikke forstår hvordan man bygger velferd gjennom frivillig økonomisk samhandling, men som med stor iver trykker stadig mer totalitære tiltak til sine bryst. Beskrivelse av den norske folkesjelen i Hamsuns trilogi om August er betegnende for hvor vi befinner oss: «Sau er sau. Der en farer utfor følger de andre etter».
Noter
1 Et finansielt system av fiat-penger. ‘Fiat’ er latin for 1. ‘bli ferdig’; 2. ‘en formell autorisasjon’, ‘et dekret’. Når det sies «Fiat, ita fiat, esto» betyr det «La det være (slik)» eller «Det være så») og 3. ‘gjeld’.
2 I starten av august nedgraderte Fitch, et av tre store kredittvurderingsbyråer, USAs kredittverdighet. I mai sto USA foran mislighold av gjelden da politikere kranglet om gjeldstaket. I juni endte det med at landet unngikk mislighold ved å løfte gjeldstaket like før fristen. Statsgjelden har for øvrig økt kraftig i mange land, spesielt etter de store økonomiske redningspakkene under pandemien.
3 Det er her viktig å peke på at McNamara endret syn senere i livet. Han gikk da ut mot det han betegnet som USAs forkastelige handlinger. Se f.eks. Geir Hågvars artikkel «Robert McNamara om USAs behov for å bli korrigert» i Libra 2-2023.
4 Justert til USA-tall, får vi: Verdens totale gjeld, offentlig og privat, var 105 trillioner dollar i 2008 og 315 trillioner dollar i dag. Da tar vi ikke med fremtidige gjeld knyttet til sosiale goder, som pensjon og helsetjenester. Dagens bank-derivatmarked er så enormt at det er usikkert om det er USD 1 eller 2 trillioner, men det er spiller ingen rolle hvilket tall som er korrekt fordi det er så ekstremt høyt uansett.
5 Ole Christian Bach kom i medienes søkelys i 1987 etter å ha organisert et ulovlig pyramidespill der mange investorer og banker tapte totalt 40 mill. kr. Bach flyktet, ble arrestert i London og utlevert til Norge. I straffesaken ble han dømt til fire års ubetinget fengsel for bedrageri. Kilde: Wikipedia
6 H. E. Olav: «Når bankene er tomme for penger» & «Sentralbanker og pengeforfalskning». Kilde: www.substack.com. Olav utgir jevnlige nyhetsbrev på: www.rebelyellpublishing.com
7 Fort Knox i Kentucky huser fortsatt USAs gullbeholdning.
8 At USA, med Victoria Nuland i lederrollen, bevisst hadde forberedt både Maidan-massakren i 2014 og senere fremprovosert krigen mellom Russland og Ukraina, er svært sannsynlig, selv om krystallklare bevis mangler. Presidentkandidat Robert F. Kennedy jr. underbygger dette vel ti mintter ut i et intervju med Tucker Carlson medio august 2023. Se
. Likeså flere foredrag av den sveitsiske historikeren Daniele Ganser, alle tilgjengelige på nettet, i kortversjon se f.eks.: Dr. Daniele Ganser: Warum Krieg in der Ukraine? (21.10.22 RTV). I de to forangående numrene av Cogito er bakgrunnen for krigen belyst av Jan-E. Askerøi. Kildene hans er stort sett fra norsk offentlighet.
Lenker for å kjøpe boken, FARVEL MENNESKE:
Flott innbundet versjon: Farvel menneske (giutbok.no) – kr 399,-
Elektronisk versjon: Farvel menneske – e-bok (giutbok.no) – kr 250,-
Den innbundne boken finnes hos de fleste bokhandlere, så som nettboksiden til Ark eller Tanum,
Den elektroniske utgaven kan kjøpes hos de aller fleste e-bokhandlere på nettet.