«Så lenge folket ikke bryr seg om å utøve sin frihet, vil de som ønsker å tyrannisere gjøre det; For tyranner er aktive og ivrige, og vil vie seg i navnet til en rekke guder, religiøse og ellers, for å sette lenker på sovende menn»
«Demokrati er bare et fyllstoff for lærebøker! Tror du virkelig at opinionen påvirker regjeringen?»
«Papirpenger vender til slutt tilbake til sin egenverdi – null»
(Voltaire: 1694-1778 - Voltaire – Store norske leksikon (snl.no)
(Faksimile Google)
I dette sommerbrevet presenteres, nok en gang, den historisk betingede og ubønnhørlige veien mot moralsk, sosialt, økonomisk og rettslig forfall og kollaps absolutt alle såkalte imperier, dynastier og sivilisasjoner gjennomgår, enten det gjelder Romerriket (ca. år 240 før KrF til ca. år 400 etter KrF), Tang dynastiet (ca. år 618 – 906), Mongolriket (ca. 1206 – 1368), samt andre (utallige) imperier og sivilisasjoner som har brutt sammen siste 3-4000 år.
Det er trist å konstatere at vi har lært svært lite fra historien. Som «villig kveg» eller den trauste og lydige ikke-tenkende «saueflokken» lar vi oss lede av våre «like villige» korrumperte og ikke-tenkende folkevalgte og deres administrative byråkrater mot den samfunnsmessige kollapsen, hvor begge parter, av forskjellige årsaker og vidt forskjellige motiver, pliktskyldig følger «bjellesauen» over «stupet og ned i avgrunnen».
Slik nobelprisvinner i litteratur Knut Hamsun så elegant beskrev den norske folkesjelen i trilogien om August (August-trilogien – Wikipedia):
«Sau er sau, der en farer frem farer alle etter, strømmen tynger på, det går et skred av dyr ned i dypet. Da August ser at alt er tapt griper han en sau i den lange ulden, kanskje for å ha noe å falde på, han holder den opp for seg, mens den spræller seg løs. Så føres han utfor. Et hav av sau blev sjømandens grav, står det i visen om August»
Det er 100 år siden Hamsun avsluttet trilogien om August med disse ordene, og beskrivelsen kunne ikke vært mer korrekt på dagens situasjon i «velferdsstaten» Norge og nordmenns villighet til å følge like villige bjellesauer – våre folkevalgte og byråkratene – utfor stupet og ned i avgrunnen. Stadig fler av oss «spræller» for å komme oss løs», men vi er for få og det er for sent.
(Faksimile Google)
Et av de viktigste kjennetegn på «sluttfasen» er et domstolsystem med embetsmenn og kvinner som har null interesse i å forsvare borgerne mot urett og 100% interesse av å beskytte staten mot folkets forsøk på å oppnå rettferdighet.
Som alle tidligere imperier og dynastiers vei mot kollaps er domstolene opptatt av å beskytte staten, ikke folket, fordi det er den eneste måten de kan ivareta makten over folket; en stund til.
Folket godtar maktmisbruket fordi de er blitt så vant til det at de ikke ser noen hensikt i å protestere. Her finnes det ingen vinnere, kun tapere, og ingen gjør noe for å få bukt med denne samfunnsmessige selvdestruksjonen. Noen av oss «spræller», men og som sagt, vi er for få og ofres gjerne på «nulltoleransens alter» av, ja nettopp, Hamsuns saueflokk.
Sånn sett har den teknologiske utvikling og internett gitt oss to viktige «gaver»; evne til å delta aktivt og støttende – om enn uvitende - til vår egen destruksjon, samt muligheten til å bivåne det hele fra «orkesterplass», «dypt sovende» fordypet i alskens sosiale og hjernevaskende medier, inklusive vår egen korrumperte presse, inntil «lysene er slukket og forestillingen er over».
Vi befinner oss i siste akt av dette mareritt liknende skuespillet. Sovende i baksete sitter våre største mediebedrifter som for lenge siden har glemt sitt oppdrag som folkets tjenere og viktigste korreks til en statsmakt og et byråkrati ute av kontroll.
Som Fredric Bastiat så elegant beskrev dette for noen hundre år siden:
«Alle plyndrer hverandre med staten som viktig pådriver».
Det vi glemmer er at staten er den største plyndrer av alle, enkelt sagt fordi staten er 100% avhengig av plyndring for å overleve. Derfor er alle imperier, dynastier og sivilisasjoner opp gjennom tidene – flere tusen år tilbake – «et barn av erobring og plyndring», i dag den moderne røverstat på blindspor mot økonomisk ruin, krig, hungersnød og død.
Med andre ord: Ingen ting har forandret seg i løpet av siste par tusen år. Maktovergrepene og ødeleggelsene fra staten og det byråkratiske hoff har bare blitt mer raffinerte og sofistikerte enn de var under Tang dynastiet, Romer- og Mongolriket.
(Faksimile Google)
Det store selvbedraget
Den franske filosofen og forfatteren François-Marie Arouet, bedre kjent under pseudonymet Voltaire beskrivelse av frihet, demokrati, stats- og pengemakt, se sitatene over, er mer aktuelt i dag enn da han uttalte seg om dette for snart 300 år siden.
Vi befinner oss, og da tenker jeg først og fremst på vestlige sivilisasjoner, i siste stadiet av det som kalles «imperiets eller dynastiets fall». Det siste, syvende stadiet i enhver sivilisasjons fall kjennetegnes av de tre ovennevnte sitater fra Voltaire.
Voltaire beskriver prosessen der «ivrige tyranner», våre folkevalgte og dets håndlangere, byråkratene, utsetter resten av befolkningen for langvarig og lidelsesfull indoktrinering, som tjener førstnevntes interesser for makt, status og penger. Resultatet for sistnevnte, befolkningen, er utstrakt kognitiv dissonans, dvs. en befolkning hvor flesteparten ikke evner å ta inn over seg den dystopiske verden de har blitt ledet inn i av mennesker de i utgangspunktet hadde stor tillit til og stolte på.
En stor majoritet i befolkningen lever dermed, uten at de er klar over det, i en «fantasiverden» hvor de «like ivrig» fornekter at deres frihet, langsomt og over tid er tatt i fra dem, samt at det skyldes «tyranner som har lykkes med å sette lenker på sovende menn og kvinner». Konfrontasjon med dette selvbedraget utløser ekstremt ubehag hos de kognitivt dissonante og stor (fysisk og psykisk) risiko for den eller de som våger å konfrontere «sovende menn og kvinner» med selvbedraget.
Selvbedraget gjør folk apatiske til statens maktutfoldelse og fører til utstrakte moralske degenerering av samfunnet, eksempelvis den absurde kjønnsrolledebatten og fiksering på seksualitet og renspikket føleri. Det kanskje mest absurde er at dersom du er en fysisk frisk mann, men «føler deg som en kvinne i rullestol», da skal samfunnet akseptere og betale for din mulighet til å leve ut dine følelser som «rullestolavhengig kvinne».
Med et slikt forkvaklet perspektiv på virkeligheten fremstår Pride-bevegelsen tilsynelatende ufarlig, selv når det tas til orde for «kjønnslemlestelse» av små barn som umulig kan ha tilstrekkelig mental kapasitet til å si noe som helst fornuftig om femininitet, maskulinitet eller seksualitet lenge før de når puberteten. Det vi driver på med er galskap og dypt urettferdig mot barna. Vi tvinger de til «voksenprat» når de knapt nok har sluttet å gå med bleier.
Det moralske forfallet og degenereringen fører ofte til fullstendig absurde politiske diskusjoner og lovforslag, så som i California hvor et lovforslag som forbyr sexsalg av barn under 14 år (er ikke det selvsagt?) ble oppfattet som diskriminerende av «Pride-bevegelsen» som mente at mennesker med deres legning var mer tilbøyelig til å bryte en slik lov.
Analogien er innbruddstyven som føler seg diskriminert av en lov som forbyr innbruddstyven å begå innbrudd fordi han/hun er mer tilbøyelig til å bryte en slik lov en deg og meg.
Det tredje og siste av sitatet av Voltaire, om pengesystemet, er den viktigste og utløsende faktor for den samfunnsmessige kollapsen, altså:
Et gjeldsbasert bank og pengesystem – et pyramidespill av gjeld - som har gjort det mulig å finansiere dette dypt dystopiske og totalitære samfunnet kollapser med 100% sikkerhet under vekten av den enorme rentebærende gjelden som har gjort det mulig for «aktive og ivrige tyranner» (les: folkevalgte/byråkratiet) «til å vie seg i navnet til en rekke guder (Les: bevegelser, institusjoner, domstoler og organisasjoner, så som klimabevegelsen, FN, NATO, IMF, EU, Verdensbanken m.fl., samt våre egne folkevalgte og ansiktsløse byråkrater) «for å sette lenker på sovende menn og kvinner».
Med Frederic Bastiats ord for 200 år siden:
«Men hvordan skal denne lovlige plyndringen identifiseres? Rett og slett. Se om loven tar fra noen personer det som tilhører dem og gir den til andre personer som den ikke tilhører. Se om loven gagner en borger på bekostning av en annen ved å gjøre det borgeren selv ikke kan gjøre uten å begå en forbrytelse.»
En bedre beskrivelse av legalisert plyndring – som vi skal se lenger ned i artikkelen - ensbetydende med sosialisme, kommunisme, fascisme, dvs. diktatur, er vanskelig å finne, og den eneste måten å innføre og beholde et slikt totalitært system er å legalisere og promotere det «under falskt flagg» - felleskap, solidaritet og kollektivisme som rettferdighetsbegreper - slik at folket tror på illusjonen om folkestyre, mens realiteten er det stikk motsatte.
Robinson Cruseo økonomi
(Faksimile Google)
For å forstå plyndringens opphav og veien mot totalitærisme kan vi bruke den kjente romanen om Robinson Cruseo (1719) av Daniel Defoe som eksempel. (Robinson Crusoe – Store norske leksikon (snl.no)
Cruseo er offer for et skipsforlis og «skyller i land» på en øde øy. I lang tid må Cruseo livnære seg selv. Crusoes økonomi er et «enkeltmannsforetak» hvor Cruseo selv må fiske, drive jordbruk og plukke kokosnøtter ned fra trærne.
Men så, en dag dukker personen Fredag opp hos Crusoe. Sammen finner de raskt ut at Crusoe er bedre enn Fredag til enkelte livsviktige oppgaver, mens Fredag er bedre enn Crusoe på andre livsviktige oppgaver. De fordeler oppgaven mellom seg for å optimalisere det de er best på, altså «fri og uregulert samhandling».
Fri og uregulert samhandling er det vi i dag på moderne språk kaller «Division of labour», på norsk «arbeidsdelingsprinsippet», som ligger til grunn for alle samfunnsøkonomier. Noen er gode til å drive jordbruk mens andre er gode håndverkere. Felles for alle er at de er best når de får være i fred til å gjøre det de er best på. Ganske åpenbart, egentlig.
La oss se på den videre utviklingen av dette samfunnet – Crusoe og Fredags frie samhandling – til et samfunn bestående av flere enn de to. Vi kan se for oss at Crusoe og Fredag oppdager en liten stamme, noen ti-talls personer, som lever på den andre siden av øya. I likhet med Crusoe og Fredag, har denne stammen i hundrevis av år og uten å tenke så mye over det praktisert fri samhandling. Sammen videreutvikler de arbeidsdelingsprinsippet. Alle gjør det de er best til, helt naturlig som en dyd av nødvendighet. Alle bidrar til positiv produksjon av varer og tjenester som alle nyter godt av.
Årene går og øysamfunnet vokser. Produksjonen av varer og tjenester, kall det «de økonomiske midlene» vokser i takt med befolkningsøkningen. Da finner plutselig en liten gruppe i befolkningen ut at det kan være fornuftig å administrere det hele, med andre ord regulere den frie samhandlingen og arbeidsdelingsprinsippet, som har vært en ubetinget forutsetning og suksess for alle øyboerne i hundrevis av år. Merkelig nok er de som ønsker denne regulering de samme som har bidratt minst til den frie samhandlingen og velferden alle nyter godt av. Høres det kjent ut?
Og slik starter den plyndringen som i dag går under navnet statlig og offentlig virksomhet, styrt av lover og reguleringer vedtatt av en liten gruppe mennesker som ikke duger til noe annet enn å administrere (les: plyndre) det andre ressurssterke mennesker produserer.
For å etablere denne røver- eller plyndrer staten må fri samhandling forbys. Alt må administreres sentralt, av de som produserer minst. Det blir bestemt at øya oppretter et sentralt organ og de kaller dette organet for «staten». For å gi dette sentrale administrasjonsrådet en viss porsjon legitimitet blir det opprettet noen politiske partier og det blir holdt valg.
Det partiet som lover de forskjellige interessegruppene mest i form av privilegier vinner valget. Alle liker privilegier og når noen andre, staten, legitimerer plyndringen som gjør dette mulig, ser de privilegerte ingen grunn til å protestere. Til slutt plyndrer alle hverandre, med staten som viktig premissleverandør og pådriver.
Med det skapes illusjonen om demokrati og folkestyre, ikke noe annet enn et valg av de personene – på Crusoe øya som i Norge - som skal bestemme over alle andre. Etater opprettes og byråkrater ansettes for å administrere og holde folket i sjakk. Politi og domstoler opprettes for å straffe de som fremdeles ønsker fri samhandling og reelt folkestyre.
(Faksimile Google)
Som med alle imperier, dynastier og sivilisasjoner opp gjennom tidene drives Crusoe øya, i likhet med dagens vestlige demokratier, til slutt som kriminelle organisasjoner. Statsdannelser tjener kun seg selv og du finner ikke en eneste statsdannelse noensinne i historien som ikke har endt opp som kriminelle, dysfunksjonelle, ekstremt økonomisk ødeleggende, til slutt totalitære virksomheter.
Arven etter kong Salomo
I en 3000 år gammel fortelling om Jeroboam, sønn av kong Salomo, blir det fortalt at israelerne tryglet sin nye konge om å få slippe unna åket som Jeroboams far hadde «kastet rundt halsen» deres. Historien forteller oss at dette «åket» var kostnaden forbundet med å opprettholde det politiske etablissementet; dvs. inntektsskatten. For israelerne symboliserte skatten på deres arbeid en umenneskelig oppofrelse, og opplevdes som et tyveri av deres eiendeler; en reduksjon fra menneske til «trekkdyr» (derav uttrykket «beast of burden»).
Historien forteller at Jeroboam lovet å vurdere «folkets ønske». Tilsynelatende diskuterte han saken med sine ministre, som ikke uventet motsatte seg dette. Hvordan skulle ministrene og byråkratene ellers beholde sine privilegier? Enden på det hele, var at Jeroboam ga israelerne følgende beskjed:
«Whereas my father laid upon you a heavy yoke, so shall I add tenfold thereto. Whereas my father chastised (tortured) you with whips, so shall I chastise you with scorpions. For my littlest finger is thicker than my father’s loins; and your backs, which bent like reeds at my father’s touch, shall break like straws at my own touch»
Kort oppsummert: Mens min far la på dere et tungt åk, så vil jeg tidoble dette åket. Som min far tuktet dere med pisker, vil jeg tukte dere med skorpioner.
I det moderne sosialdemokrati bruker staten mer sofistikerte metoder.
To måter å bygge velstand
Den kjente tyske sosiologen Franz Oppenheimer identifiserte to forskjellige måter å bygge velstand; e.g. rikdom. Den ene måten var gjennom produksjon av varer og tjenester og handel av disse i et fritt samfunn. Oppenheimer kalte dette for «de økonomiske midlene».
Den andre måten er enklere i den forstand at den ikke krever produktivitet, dvs. at den verken krever kapital eller arbeidskraft. Den krever kun at man har tilstrekkelig makt til å ta fra andre det de har produsert ved hjelp av trusler og straffesanksjoner. Enkelt sagt ved å konfiskere hele eller deler av det som rettmessig tilhører andre. Oppenheimer kalte dette for «de politiske midlene». Ut ifra dette ga Oppenheimer følgende definisjon av Staten:
Staten er organiseringen av de politiske midlene; systematiseringen av en rov- eller plyndre prosess i et gitt territorium. Ingen stat kan opprettes før de økonomiske midlene er på plass. Da vil staten kunne tilby en lovlig, ryddig og systematisk samfunnsorden som muliggjør konfiskasjon av den private eiendomsretten, dvs. konfiskasjon av eiendomsretten til alle de som gjennom fredelig produksjon og samhandling sørger for at de økonomiske midlene er til stede.
Fordi produksjon alltid kommer før plyndringen, er det frie markedet og fredelig samhandling mellom mennesker en fiende av staten. Staten er ikke et barn av en sosial kontrakt mellom fredelige mennesker. Staten er alltid et barn født fra erobring og utnyttelse, derigjennom tvang, trusler, straffesanksjoner og i siste instans drap. Det er kanskskje derfor Oppenheimer og andre politiske tenkere, i den grad de kan akseptere en statsdannelse, mener at statens omfang eller makt må begrenses til det helt minimale; nesten til det usynlige, det motsatte av dagens modell.
(Faksimile Google)
Økonomen, og investoren Doug Caseys beskrivelse av det gode og objektivt rettferdige samfunn er så treffende, så moralsk og prinsipielt korrekt, og så totalt annerledes enn de forutsetninger og politiske føringer som ligger til grunn for den «vestlige og norske plyndrer-modellen», den såkalte velferdsstaten, at den fortjener å bli gjentatt:
«Kapitalisme, definert som et uregulert fritt marked, er i seg selv anstendig/dydig. Det kan hende det er mulig å oppnå suksess i et fritt marked uten å være anstendig, men det er usannsynlig. Mennesker – absolutt alle – foretrekker å assosiere seg og gjøre forretninger med anstendige mennesker. Mennesker som er pålitelige, lojale, hjelpsomme, vennlige, høflige, snille, blide, driftige, modige og renhårige. Det er den offisielle listen med «speideregenskaper», selv om jeg utelot lydighet fordi det ikke er en dyd, og ærbødighet som er diskutabelt. Uærbødighet er langt mer verdifullt. Legg til klassiske dyder som mot, heltemot, generøsitet, ære, framsyn, klokskap, gjestfrihet, omtanke og tålmodighet. Se bort fra falske dyder som tro, håp og veldedighet – de er egentlig moralske svakheter.
I et fullstendig fritt marked, vil de mest produktive menneskene, de som skaper mest verdi for andre, bli belønnet. De med dårlige vaner lever under broer og dør unge. Rettferdighet er en annen dyd jeg tror på, og det innebærer at mennesker får det de fortjener. Fascisme, hvilket styrer verden i dag, er urettferdig fordi menneskene som er politisk koblet – ikke nødvendigvis økonomisk produktive – gjør det best.
Kapitalismen bringer ut det beste i mennesker. Sosialismen oppmuntrer hver eneste svakhet. Men mennesker blir opplært til å tro det eksakt motsatte.»
Fordi ordet «kapitalisme» og spesielt ordet «kapitalister» er et negativt ladet ord, er det viktig å forstå at kapitalisme, i sin enkleste form, ikke er noe annet enn et prisfastsettelsessystem som sørger for at samfunnets begrensede ressurser – arbeid og kapital – alltid finner veien til de varer og tjenester som massene, dvs. befolkningen, til enhver tid har behov for og etterspør. Derfor er kapitalismen folkets venn. Rikinger trenger ikke kapitalismen for å kjøpe seg et kneippbrød eller en Rolls Royce. Kapitalisme er en fiende av «Wall Street», de store bankene og hedgefondene. Vi blir bare fortalt det motsatte, slik at vi har enda en sak vi kan krangle om.
Makt og det moralske overtak
(Faksimile Google)
Det er bare en måte å forklare statens og politikernes grenseløse innblanding i livene våre, enten det gjelder Robinson Crusoe øya for 300 år siden eller dagens Norge. Som uproduktive formyndermennesker er politikere opptatt av makt. En forutsetning for makt, er påvirkningskraft. Derfor er staten og politikerne helt avhengig av at vi oppgir den selvbestemmelsesretten vi har iboende i oss som selvstendige tenkende individer. Det kan de bare oppnå om de tar i fra oss muligheten til å tenke og handle på egenhånd, som voksne rasjonelle vesener. Gjennom å frata oss vår egenverdi og behandle oss alle som selvdestruktive vesener, oppnår staten og politikerne det moralske overtaket. Bare gjennom en slik mistillit mot oss som enkeltindivider, kan staten og politikerne opptre som et slags overformynderi, som baserer seg på en kjensgjerning om at vi alle er ute av stand til å ta vare på oss selv.
Den kriminelle staten
Over tid vil det derfor alltid være slik at alle stater, enten det gjelder Crusoe øya eller Norge, utvikler seg til kriminelle organisasjoner. Da mener jeg alle stater, ikke bare de som er totalitære og undertrykkende. Mange vil umiddelbart stusse over en slik kategorisk og alvorlig påstand. Vi lever i et demokrati, gjør vi ikke? Er ikke staten en garantist for dette demokratiet, for vår frihet og vår selvstendighet? Innvendingene mot en slik påstand er lett å forstå. Vi har vokst opp med staten og statsmakt som en helt naturlig del av våre liv; helt fra barnsben av. Argumentet for denne påstanden er imidlertid enkel: Tyveri, kidnapping og mord er alle kriminelle handlinger. De som er engasjert i slike aktiviteter på egne eller andres vegne, er pr. definisjon kriminelle.
Når staten skattlegger innbyggerne i et land, deltar staten i en handling som moralsk sett er ensbetydende med tyveri. Staten hevder den har større råderett over din eiendom enn det du har, og tar så mye av din formue og lønn som den mener den trenger, og har krav på. Du oppgir ikke retten til å råde over din egen eiendom frivillig, men med særlig tvangsgrunnlag for staten nedfelt i lov, og trusler om straffesanksjoner og fengsel, har du ikke noe valg. Du godtar at den viktigste menneskeretten vi har, ut ifra hvilken springer alle andre menneskerettigheter, som er nedfelt i Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og i Forende Nasjoners verdenserklæring, brytes av staten; eiendomsretten i betydningen retten til avkastningen av eget arbeid.
Når staten dømmer og fengsler mennesker for såkalt «offerløs kriminalitet», eller vedtar obligatorisk militærtjeneste for en gruppe mennesker, er staten skyldig i kidnapping eller urettmessig fengsling. Når staten deltar i kriger som ikke er rene forsvarskriger, er staten skyldig i mord. Det er bare fordi vi er blitt så vant til det, at vi godtar handlinger utført av staten som vi ellers ville betrakte som moralsk forkastelige og kriminelle. Problemet er at staten gjør som den vil, fordi den over tid har vokst seg sterk og inntatt en posisjon som er overlegen enkeltindividet. Dermed kan staten «med loven i hånd» forsvare handlinger menneskene i samfunnet anser for moralsk forkastelige, og som utvilsomt vil føre til strafferettslige tiltak om de samme handlingene ble gjort av innbyggerne.
Nedstående konkrete eksempel er slående for hvordan staten tar vare på staten, men gjør det stikk motsatte når det gjelder befolkningen og enkeltmennesket. Nedstående eksempel viser hvordan loven er pervertert til fordel for Kong Salomon (Staten) og «Jørgen Hattemaker (anonymisert borger):
I løpet av det siste året har politiet brukt store ressurser på å inndrive en fartsbot ilagt Jørgen Hattemaker på 4.800 kroner. De mener selvfølgelig og i samsvar med loven at Jørgen Hattemaker må betale denne boten eller gå i fengsel i 5 dager.
Samtidig og i en annen sak henlegger de en anmeldelse fra Jørgen Hattemaker om grovt straffbare forhold (kreditorsvik og bedrageri) i en sak hvor Jørgen Hattemaker fremlegger skriftlig dokumentasjon (undertegnet gjeldsbrev og rettsforlik) fra skyldneren og hvor beløpet er flerfoldig millioner kroner. Politi og statsadvokaten er enig med Jørgen Hattemakers beskrivelse av de straffbare forholdene, men er uinteressert i å forfølge personen som har begått dette grove kreditorsviket og bedrageriet.
(Staten og borgeren - Faksimile Google)
Så mye for prinsippet om «likhet for loven».
Hvorfor så iherdig i forhold til fartsboten, loven og rettsikkerheten i forbindelse med noen skarve tusen kroner til statskassen eller 5 dager i fengsel, samtidig like iherdig uinteressert i loven og rettsikkerheten når det gjelder flerfoldige millioner kroner hvor straffeloven tilsier 5-6 års fengsel for lovbryteren?
Tidligere statsadvokat og nestleder i gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker Sven Ole Fagernæs ga oss svaret for mange år siden da han ble spurt av media hva han syntes om at staten vant 9 av 10 saker som går for domstolene? «Alt for dårlig» repliserte Fagernæs som mente staten burde vinne 10 av 10.
Hvor mange tror dere ble tatt på alvor av nestleder Fagernæs når de forsøkte å få sine saker behandlet på nytt av gjenopptakelseskommisjonen?
Er det merkelig at Viggo Kristiansen måtte vente i 20 år før han fikk gjenåpnet saken og frikjent med personer som Sven Ole Fagernæs og Siv Halgren som «sandpåstrøere» for domstolene under sin tid som nestleder og leder i gjenopptakelseskommisjonen?
Svaret er åpenbart. De viste at Kristiansen var uskyldig mange år før Kristiansen ved en tilfeldighet fikk 3 stemmer for gjenåpning og 2 imot. Uten denne tilfeldigheten ville Kristiansen fremdeles sittet bak lås og slå.
Konklusjonen og dommen over det norske rettsvesen kan logisk sett ikke bli noen annen enn at Norge er et land hvor rettsikkerheten for staten er total og for individet totalt fraværende?
Imperiets 7 stadier
For å forstå hvorfor og hvordan vi har havnet i dette håpløse uføre, må vi tilbake til Robinson Crusoe og utviklingen fra et primitivt men velfungerende samfunn basert på fri samhandling og arbeidsdelingsprinsippet til et samfunn basert på et kriminelt røver- rovdyr og plyndrerprinsipp.
Vi bruker Crusoe øya som eksempel, men kunne like gjerne brukt Romerriket, Tang Dynastiet, Mongolriket eller dagens USA, Europa eller for den saks skyld Norge.
EKTE PENGER: Robinson og Fredag trenger ikke «penger». De gjør det de er best på og deler godene mellom seg. Etter hvert som øya vokser i antall innbyggere, bytter beboerne varer og tjenester mellom hverandre på en mest mulig rettferdig måte. På et tidspunkt finner de ut at det er mer hensiktsmessig å bruke mynter, eksempelvis gull- sølv eller kobber mynter med en fast og stødig verdi målt i vekt; dvs. ekte penger.
OFFENTLIG INFRASTRUKTUR: Når øya får en politisk elite og en regjering som har lovet innbyggerne skoler, veier og annen infrastruktur begynner arbeidet med å innfri valgløftene. Offentlig infrastruktur må finansieres og regjeringen eller staten løser problemet ved at det nyopprettede finansdepartementet utsteder gjeldsbrev (statsobligasjoner) – eksempelvis 100 millioner kroner - som blir kjøpt via banksystemet av den like nyopprettede sentralbanken.
Sentralbanken har imidlertid ingen penger å betale med, men utsteder enn dekningsløs sjekk som den gir til finansdepartementet. I dag skjer dette elektronisk, dvs. med noen tastetrykk på PC-skjermen. Vipps så har øya 100 millioner skapt ut av luft, rettere sagt gjeld, som politikerne kan bruke på ymse valgløfter. Fristelsen er stor for å «trykke» stadig mer penger, rettere sagt gjeld i form av statsobligasjoner, og etter hvert øker gjeldsgraden på øya til uante høyder.
MASSIV UTBYGGING AV POLITI OG MILITÆRE: Etter hvert som velstanden på øya øker som følge av alle gjeldspapirene i omløp, øker naturlig nok politikernes og statens innflytelse over innbyggerne. For å beskytte staten og politikerne utbygges både politi- og militæret; mot mulige indre og ytre fiender.
Innbyggerne på Crusoe øya blir stadig pålagt nye begrensninger; lover, regler, samt stadig mer skatter og avgifter for å betjene statsgjelden og det politiske apparatet. Lovene og domstolene organiseres for å holde innbyggerne i sjakk og «på den smale sti». Crusoe øyas innbyggere blir stadig mer ufrie og har valget mellom å innordne seg politikernes og statens makt eller risikere bøter og fengsel. Stadig nye lover, regler og forordninger innføres, likeså skatter og avgifter for å finansiere statsmakten. Til slutt når utgiftene til politi og militære astronomiske nivåer (slik det er i USA i dag).
EVIGVARENDE KRIGER: Crusoe øyas politiske ledere vil ikke være noe dårligere enn lederne av Romerriket eller Tangdynastiet og vender blikket mot andre øyer hvor de kan bruke sin gjeldsbaserte velstand og militærmakt for å tilegne seg landområder og råvarer. Crusoe øyas militære er nå i en tilstand av evigvarende kriger. Utgiftene eksploderer og med det statsgjelden, samt skatte- og avgiftstrykket på innbyggerne.
UTVANNING AV PENGEVERDIER: For å kunne finansiere øyas imperialistiske ambisjoner og militæret, stjeler staten velstanden til innbyggerne ved å «vanne ut» gull- sølv og kobbermyntene inntil myntene har null verdi og erstattes av en valuta som kan produseres i uendelige mengder, eksempelvis papirpenger. For å få innbyggerne til å bruke dette verdiløse papiret, tvinger myndighetene innbyggerne til å bruke papiret ved lov. Uten en slik lov ville innbyggerne kastet papirpengene i søpla, hvor de hører hjemme. Det myndighetene på øya gjør, som innbyggerne blir satt i fengsel om de gjorde det samme, er et gigantisk falskmyntneri.
Sånn sett er det ingen forskjell på Crusoe øyas lover og norsk straffelov § 367-369 som forbyr falskmyntneri, med unntak for staten. For å holde innbyggerne i sjakk tilbys både «gulrot og pisk». Gulroten er stadig mer nytrykte penger til ymse interessegrupper; med Bastiats ord er nå plyndringen altomfattende.
Alle på øya plyndrer hverandre så godt de kan med statens velsignelse. Pisken er bøter og fengsel i et samfunn hvor staten vinner 10 av 10 saker for domstolene. Innbyggerne har gitt opp troen på rettferdighet. Flesteparten aksepterer tilstanden og de få som protesterer får et ublidt møte med total statsmakt utøvet av politi- og domstolene.
INNBYGGERNE MISTER TROEN PÅ PENGER: Trykkingen og falskmyntneriet når stadig nye høyder fordi dette gjeldsbaserte pengetrykkemaskineriet aldri kan bli mindre. Det er et pyramidespill av gjeld og renter på denne gjelden. Inflasjon i pengemengden fører til prisinflasjon, hvilket fungerer som en skjult skatt, dvs. redusert kjøpekraft. Innbyggeren får stadig dårligere økonomi og levevilkår, og pyramidespillet gjør det umulig å komme seg ut av gjeldsspiralen. Innbyggerne på Crusoe øya blir stadig mer desperate, mens politikerne v/sentralbanken stadig «trykker» mer gjeld for å hindre «at skipet synker».
Innbyggerne mister troen på pengene og troen på det politiske systemet og politikerne. Politikerne, som styrer media med utstrakt bruk av subsidier (bl.a. pressestøtte) og har sine egne vennligsinnede og korrumperte redaktører, lyver stadig mer til befolkningen for å tviholde på makten. En desperat kamp for å begrense ytringsfriheten er nå livsnødvendig for å beholde kontrollen på narrative som blir servert befolkningen. Politikerne og byråkratene lyver villig vekk for å redde seg selv.
VALUTA KRISE: Verdien på pengene, rettere sagt valutaen, faller inntil verdien på pengene, slik Voltaire uttalte, har returnert til sin iboende verdi, null, se sitat i begynnelsen av nyhetsbrevet. For å komme seg ut av problemet finner politikerne ut at de må ha en plausibel unnskyldning for å unngå revolusjon på øya. De finner en ytre fiende de kan skylde på og starter nye kriger. De lyver uhemmet til befolkningen for å samle de om et felles mål: Nedkjempe onde krefter utenfra.
Snipp, snapp, snute for Robinson Crusoe øya
Det tar tid for uproduktive mennesker med politisk drevne motiver å ødelegge en nasjon eller en hel sivilisasjon, men gi dem en generasjon eller to så får de det til. Og de gjør det tilsynelatende i den tro at de gjør noe godt og riktig. Det tror de fordi korrupsjonen som følger som en naturlig konsekvens av demokratiske prosesser – mer korrekt flertallsdiktatur – kommer snikende gradvis, som en tyv om natten, nesten ubemerket. Til slutt er korrupsjon altomfattende og institusjonalisert, til og med forsvart som en helt nødvendig del av demokratiet.
Til slutt drives Robinson øya som et statlig Casino – et pyramidespill av gjeld – hvor stadig mer «pengetrykking» (av mer gjeld) må finansieres av stadig mer skatter og avgifter. Til slutt er det totale skatte- og avgiftstrykket for innbyggerne 90% og nærmer seg med stormskritt 100%. Ingen reagerer. Apatien regjerer i siste akt av dette selbedragerske skuespillet. Alle er fanget i gjeldspyramidens fangarmer. Det finnes ingen annen vei ut en økonomisk og samfunnsmessig kollaps. De mest produktive menneskene på Robinson øya forlater det lille øyparadiset og flykter til Sveits. I et siste desperat forsøk på å vri noen siste skattekroner ut av dem introduseres en «flytteskatt». Den signaliserer at vi nærmer oss slutten. Snipp, snapp snute.
(Faksimile Google)
Robinson øya «sendes tilbake til steinalderen». Det store sosialistiske eksperimentet har feilet fundamentalt, som et totalitært misfoster og befolkningen må starte på nytt; med «blanke ark og fargestifter til» som Alf Prøysen så fint synger om.
Kan vi lære noe av historien om Crusoe øya – vil vi lære noe?
Robinson Crusoe øya er en oppdiktet historie, men den er helt i samsvar med alle tidligere imperier, dynastier og sivilisasjoner som har kollapset og gått til grunne. Øya i historien er USA og til dels Europa, hvor den Europeiske Union er en vasall eller slavestat til USA; Norge inkludert. Dette er ikke konspirasjonsteorier, men godt dokumentert historiske fakta for de som gidder å sette seg inn i det. Eksempelvis er EU «et barn født av CIA» etter 2. verdenskrig for å lettere kunne kontrollere og beholde makt over de europeiske landene og viktige naturressurser.
Som med historien om Robinson Crusoe øya befinner vi oss nå i imperiets 7. og siste stadie hvor pengeenhetene (USD, NOK, EURO, GBP, YEN etc.) er i et kappløp for å nå nullpunktet. Som alle tidligere historiske kollapser skjer den først over lang tid, dernest plutselig. I nyere tid kjennetegnes kollapsen av en ekstrem «pengetrykking» og ditto raskt økende gjeldsnivå, samt en ekstrem oppgang i børsmarkedene som en følge av all den «nytrykte kreditten».
Saueflokken av politikere, aksje- obligasjons- og eiendomsmeglere misforstår hvorfor alt «går til himmels» og lager analyser blottet for «elefanten i rommet»: Et obligasjons- og derivat marked, dvs. gjeldsmarked fullstendig ute av kontroll og holdt i kunstig åndedrett av stadig økende «pengetrykking» fra desperate myndigheter og sentralbanker. Som ved alle andre anledninger i historien bråvåkner de når virkeligheten innhenter all denne rentebærende gjelden og kunstig oppblåste verdier plutselig «fordufter som dugg for solen».
Elefanten i rommet
(Faksimile Google)
Om det er en ting jeg håper leseren tar med seg fra dette nyhetsbrevet så er det dette:
Alle imperier, dynastier og sivilisasjoner dør som følge av en liten uproduktiv og etter hvert kriminell elite av politikere og stadig flere korrupte byråkrater som, og for å kunne opprettholde posisjon og makt, «trykker stadig mer gjeld» for å befeste og bevare sine maktposisjoner over folket.
Trykking av penger, rettere sagt gjeld, er åpenbart et gedigent falskmyntneri, men fordi politikerne og statsapparatet skriver lovene, er de unntatt fra straffeloven, i Norge straffelovens § 367-369. For å beholde makten må staten forutsetningsvis vinne 10 av 10 saker for domstolene, hvilket betyr at de sakene de av og til ikke vinner, er saker de tåler å tape.
Ulikhet for loven er modus operandi og mens staten forfølger «en stakkars borger» for de mest uskyldigste brudd på lovverket, er rettsikkerheten for borgeren i forbindelse med langt mer alvorlig kriminalitet utført mot borgeren fullstendig borte.
Med andre ord: Gjennom ovennevnte 7. stadier blir staten, representert ved politikerne og byråkratene; styrt av bank- og pengekartellet på Wall Street og City of London, nærmest ubemerket, en kriminell organisasjon; mye verre enn mafiaen f.eks. i Italia eller USA, fordi politikerne og byråkratene skriver og vedtar sine egne lover til gunst for bank- og pengekartellet og seg selv, på tvers av folkets interesser, helt inntil vi lever i et diktatur og «pengene dør». Det finnes grenser for hva en privat mafia kan gjøre av ulovligheter. Det finnes ingen grenser for hva en offentlig mafia kan gjøre av ulovligheter fordi den institusjonaliseres og forsvares gjennom lovverket av de som styrer mafiaen, altså staten.
Slik tidligere president i USA, Abraham Lincoln uttalte:
«Nasjoner dør ikke som følge av ytre fiender, men som følge av indre råttenskap».
Råttenskapen må finansieres og «elefanten i rommet» er et gjeldsbasert bank- og pengesystem. Fjerner vi det gjeldsbaserte pengesystemet, enten i sin nåværende form eller den mye omtalte Central Bank Digitial Currency (CBDC), om/når den forsøkes påtvunget oss, da får vi samtidig vår frihet tilbake.
Da kvitter vi oss med all korrupsjonen og plyndrer-staten.
Da kan vi igjen leve som frie mennesker i fri samhandling og i skjønn forening med arbeidsdelingsprinsippet, i et samfunn hvor lovene er til for å beskytte individ og befolkning, slik det en gang var på øya til Robins Crusoe og Fredag og deres stammefrender.
Først må innse at samfunnet, sivilisasjonen vi lever i, faktisk er et mafiastyrt monster; en gedigen suppe av private og offentlige organisasjoner og forretningsvirksomheter som er superkorrupte; altså kooperativer, et annet ord for kommunisme eller fascisme. Kjært barn har mange navn.
Men, som Doug Casey korrekt uttrykker det: Folket vil ikke foreta seg noe. Det skjer aldri. Ingen gir i fra seg privilegier gitt dem av staten. Ingen gir frivillig opp all plyndringen. Det må kollapse først, slik det har gjort hver eneste gang opp gjennom historien. Først da våkner folket. Da «stormer de Bastillen» (Bastillen – Store norske leksikon (snl.no)
Voltaire satt innsperret der to ganger 1717-1718 og i 1726, ikke fengslet etter lov og dom, men på grunnlag av de beryktede «lettres de cachet» forseglede kongelige ordrer om fengsling (Store norske leksikon); ganske likt det rettssystemet tidligere regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs forfekter når han som «ivrig tyrann» tar til orde for en norsk domstol hvor staten vinner 10 av 10 ganger.
Stormingen av Bastillen i 1789 og den franske revolusjon tok, mer eller mindre, knekken på den franske adelen. Mon tro hva som skjer i Norge når folk våkner opp til det moderne diktatur?
Tysk ordtak: «Krisen er løsningen» og den nærmer seg med stormskritt.
(Storming av Bastillen 1789 - Faksimile Google)