(Faksimile Google)
Jeg ser dessverre ingen grunn til å skifte tittel på årets nyttårsbrev fra i fjor. Når mine spådommer for 2024 til dels ble gjort til skamme, skyldes ikke det at jeg tok feil, annet enn at den økonomiske og samfunnsmessige kollapsen, som forventet – skjer «i langsom kino» helt til det plutselig smeller. Det er interessant å forsøke å tidfeste spådommer, men det er urealistisk å få det til. Budskapet for 2025 blir derfor:
«En samfunnsmessig, lovmessig og økonomisk nedbrytning og kollaps som følge av stadig mer politisk overstyring, mer plyndring av befolkningen, mer «wokisme», mer inflasjon, stadig sterkere politistat, flere kriger, og mer sentralisert makt; alt sammen som et resultat av en ideologisk vrangforestilling om at «vi» er staten, staten er «oss» og derfor er «alt staten gjør» noe «vi gjør mot oss selv».
Fjorårets nyhetsbrev kan du lese her:
ANNUS HORRIBILIS 2024 - by Hans Eirik Olav
Det store narrespillet gjelder for 2025, slik det har gjort så lenge jeg kan huske:
Du er deltaker i et komplekst spill, et spill der du er tvunget til å delta, hvor du er indoktrinert fra du ble født. Et spill med strategi og intellekt av høyeste orden. Et spill hvor innsatsen umulig kunne vært høyere. Et spill der illusjoner bevisst produseres og selges til deg som absolutte sannheter. Dette spillet er globalt, og det er systemisk. Spillet er eldgammelt, men likevel vet ikke mer enn ca. 2 prosent av den nåværende befolkningen om det.
Spillet involverer skapelse av luftspeilinger, bedrag, distraksjoner og falske sannheter. For å spre splid, forvirring, frykt, kamp, splittelse og til slutt ekstremt hat. Spillet er unaturlig, men fordi du er eksponert til det fra dagen du ble født, er det vanskelig å forstå at du er med i et narrespill.
Spillet forstyrrer den naturlige orden, og setter derfor i gang en kaskade av hendelser som er direkte ansvarlige for et sammenbrudd av familiestrukturen og tap av identitet, dvs. folk kan nå "identifisere seg" som hva de føler for, og det kan ikke stilles spørsmål ved det. Dette fører igjen til et ytterligere sammenbrudd av selve samfunnet.
På et individuelt nivå utløser spillet en mengde psykososial usunnhet. Denne unaturlige mekanismen får individer til å oppleve psykologiske og følelsesmessige problemer, avhengighet og til og med fysisk sykdom forårsaket av stress. Alt dette fører så til et sammenbrudd av hele den globale naturlige tilstanden av felles struktur, og det er denne typen fremkalte unaturlige tilstander som skaper avhengighet til spillet; avhengighet som fører til KONTROLL. Med andre ord en befolkning som kan kontrolleres.
KONTROLL OVER VERDEN LIGGER IKKE I HENDENE PÅ KONGER, DRONNINGER, DIKTATORER, PRESIDENTER ELLER MONAKER. KONTROLL OVER VERDEN LIGGER I HENDENE PÅ SENTRALBANKER OG DE STØRSTE PRIVATEIEDE BANK- OG FINANSINSTITUSJONENE, SOM SAMLET KONTROLLER VERDENS ØKONOMI, DE FINANSIELLE MARKEDENE OG DERFOR HELE DET FINANSIELLE SYSTEMET, SAMT PROPAGANDAPPARATET (MEDIA) SOM SØRGER FOR AT DU FORBLIR EN VILLIG DELTAKER I SPILLET.
Vi er mange, de er få, men vi er tilsynelatende ute av stand til å gjøre noe med all faenskapen de holder på med.
Din deltakelse i Spillet danner grunnlaget for årets siste nyhetsbrev, som i vesentlig grad dreier seg om tilstanden i «lykkeboden Norge», landet hvor det kollektive selvbedraget overgår Ibsens Per Gynt.
(Faksimile Google)
Elefanten i rommet
«Elefanten i rommet», som ingen snakker om, er gjeld, mer gjeld og atter mer gjeld skapt av de som eier og/eller kontrollerer verdens sentralbanker og det private bank- og pengesystemet. Denne lille makteliten har påført verdens befolkning ubotelig skade gjennom et gjelds- og kredittbasert fiat pengesystem, som har gjort denne eliten styrtrike ved å forgjelde resten av oss; våre barn, barnebarn og oldebarn. De har hatt god hjelp av uærlige og til dels kunnskapsløse politikere og ansiktsløse byråkrater, i Brussel som i Oslo, som har gjort seg avhengig av alle «frynsegodene» og bestikkelsene et slikt system nødvendigvis må ha for å overleve.
Alle de flere tusen gjeldsbaserte pengesystemer som har eksistert opp gjennom historien har kollapset. Hvert eneste. Gjennomsnittlig levetid er 30-35 år. Dagens system – regnet fra 1971 da president Nixon kansellerte gullstandarden – er inne i sitt 54. år og det er bred enighet, også hos de som etablerte dagens system – om at det vil kollapse. Spørsmålet er ikke om, men når.
Norge er også fanget i dette systemet og den svake krona forteller oss at det står dårligere til i Norge enn i de fleste andre land. Enkelt sagt jobber vi mindre, gjør flere feilinvesteringer, har lavere produktivitet og konkurransekraft enn våre handelspartnere, og vi har et ødeleggende høyt skatt- og avgiftssystem. Vi «tvinger» våre entreprenører og industribyggere ut av landet, mens vi spottende «ønsker dem lykke på reisen», tydeligvis uvitende til at vi «sager av den siste bit av grenen vi sitter på». Samtidig tror vi at et stadig større statsapparat av ikke-produserende politiske parasitter og byråkrater, nasjonalt og lokalt, på mystisk vis redder oss ved å «kaste enda mer gode penger etter dårlige». Den komplette uforstand råder i lykkeboden.
Ineptokrati
Grunnen til at de største bidragsyterne til produksjon av den skapende produktive kapitalen flytter er den samme som hvorfor den norske krona stadig blir svakere. Begge deler skyldes at vi har innført en statsform som kan beskrives som et Ineptokrati:
En statsform hvor de minst egnede til å lede blir valgt av de minst egnede til å produsere, og hvor den delen av befolkningen som er minst egnet til å ta vare på seg selv, blir premiert med varer og tjenester betalt av den konfiskerte verdien fra en stadig mindre gruppe av produsenter
Ineptokrati er endestasjonen for den såkalte «velferdsstaten», et samfunn styrt av en politisk elite og et enormt byråkrati som over tid har fratatt individet og folket så mye selvråderett at ingen lenger tar ansvaret for noe som helst.
Revolusjon
I dette nyttårsbrevet forsøker jeg å forklare hvorfor den eneste løsning på Norges problemer, for så vidt hele den vestlige verdens problemer, spesielt når det gjelder den økonomiske politikken, krever drastiske tiltak, enkelt sagt en revolusjon.
Det første som må skje er en personlig revolusjon; hvordan vi som enkeltindivider forholder oss til «verden rundt oss», «a revolution of the mind» som Jim Morrison kalte det. En oppvåkning til, og forståelse for det narrespillet vi deltar i.
(Faksimile Google)
Dernest trenger vi en, forhåpentligvis, fredelig revolusjon mot det eksisterende politiske maktapparatet og dens håndlangere, det administrative byråkratiet, som har «regulert oss til døde» og ødelagt landet vårt, se:
LANDET VÅRT ER ØDELAGT - by Hans Eirik Olav
Et uløselig problem
«Bare se på oss. Alt er bakvendt, alt er opp ned. Leger ødelegger helse, advokater ødelegger rettferdighet, psykiatere ødelegger sinn, forskere ødelegger sannhet, store medier ødelegger informasjon, religioner ødelegger spiritualitet og regjeringer ødelegger frihet»
- Michael Ellner
Problemene er massive, uløselige og lar seg ikke fikse via stemmeseddelen. Det er ikke nok å få inn noen friske stemmer og partier som vil godt, men som «danser rundt sperregrensen». Fasiten for moralsk og sosial dekadens og ditto økonomisk kvakksalveri; «bakvendtlandet» Michael Ellner så elegant beskriver, er enkel og brutal og for Norges vedkommende oppsummert slik:
Den offentlige andelen av økonomien har vokst fra rundt 30% for 70 år siden til tett oppunder 70% i dag, og med denne (kostnads)veksten har vi fått et reguleringsvanvidd (flere hundre nye lover og reguleringer hvert år) som har ført til et produktivitets- eller inntektstap som tilsvarer mer enn 1 million kroner pr. år for hver eneste nordmann siden tidlig på 1950 tallet og frem til i dag. (Forklaring og kilde lenger ned i nyhetsbrevet)
Tall fra USA viser at hver offentlig regulator/byråkrat fører til 158 færre arbeidsplasser i privat sektor. En studie fra 2017 (Auburn University) viser at en enkelt byråkrat, «fanget i reguleringsvanviddet», fører til et produktivitets- eller inntektstap på ca. 200 millioner kroner (dagens dollar kurs).
Det er ingen grunn til å tro at det står bedre til i Norge, som «troner alene» på toppen av OECD statistikken over land hvor offentlig styring og reguleringer er fullstendig ute av kontroll.
En fallitterklæring
Det er så man må «klype seg i armen» for å ta inn over seg størrelsen på dette politiker- og byråkratistyrte tapssluket. Litt flikking av Høyre der, av AP over der, og Frp der borte, er totalt nytteløst. Vi befinner oss i et systemisk reguleringshelvete, hvor hundrevis av milliarder sløses bort hvert eneste år. Det finnes ingen politikere eller byråkrater som har evne eller vilje til å gjøre noe med det.
Statsbudsjett 2025 som dokumentasjon på vanviddet:
I mange år opererte vår regjering med et statsbudsjett som viste 12-13% underskudd (eks. olje). I de senere årene har underskuddet steget til mellom 20-25%. Statsbudsjettet for neste år er tett opp mot 2000 milliarder, hvilket betyr at vi må bruke ca. 450 milliarder av oljepengene våre under «handlingsregelen» for å gå i balanse.
Underskuddets to største poster er:
NAV (trygder og pensjoner): NOK 702 milliarder
Andre utgifter: 448 milliarder
Budsjettet beskrives slik av regjeringen:
«Et budsjett som gir trygghet for folk, trygghet for landet og utvikler hele Norge videre».
Uttalelsen er like ignorant som den er arrogant; altså:
I 2022 var utgiftene på statsbudsjettet 1576 milliarder kroner og for 2025 er tallet 1991 milliarder kroner, dvs. en økning på ikke mindre enn 414 milliarder kroner på 3 år.
I 2022 var utgiftene til NAV 551 milliarder kroner og for 2025 er de på 702 milliarder kroner, dvs. en økning siste 3 år på 151 milliarder.
I klartekst: En eksplosiv og ukontrollert økning.
Til sammenlikning var Finlands statsbudsjett i 2024 (omtrent like stor befolkning som i Norge) på i overkant av 1000 milliarder kroner, dvs. ca. 50% av størrelsen på Norges statsbudsjett. Finlands Budsjett for 2025 øker marginalt, altså har Finland en helt annen utvikling og kontroll på økonomien sin.
Fortsetter den eksplosive utvikling i utgiftene til NAV bruker Norge snart mer penger på trygd enn Finlands totale statsbudsjett.
Angivelig er vi «verdens lykkeligste» land. Vi er også verdens sykeste befolkning.
Dersom jeg hadde vært administrerende direktør i en hvilken som helst privat bedrift og levert ifra meg dette budsjettet til styret og begrunnet det slik regjering gjør, ville jeg fått sparken på stedet. Dersom jeg ikke hadde greid å gjøre rede for hver eneste krone av de 448 milliardene under posten «andre utgifter» ville styret og generalforsamlingen umiddelbart vedtatt granskning som med stor sannsynlighet ville ført til siktelse, tiltale og lang fengselsstraff for grovt økonomisk utroskap; hvilket for regjeringens statsbudsjett betyr grovt utroskap overfor det norsk folk.
Legg merke til regjerings beskrivelse av budsjettet, spesielt siste biten hvor den sier at budsjettet «utvikler hele Norge videre». Hvilken «utvikling» og «videre» mot hva da?
Havvind til 25 kroner KWT?
Subsidiert strømpris til våre naboer i Europa på 10-15 kroner?
Et Opera bygg til 15 milliarder?
Et kulturhus med svømmebasseng i Nord Uvdal kommune til 700 millioner hvor det bor 2500 mennesker?
15 milliarder ekstra til Nazi-regime i Ukraina, slik at ledelsen i Kiev kan kjøpe seg noen flere Rolls Roycer (har allerede 6 stk.) og Zelenski kan «vaske» milliardene videre til politikernes konti på Cayman Islands.
Noen hundretalls flere byråkrater for å administrere reguleringsvanviddet med en prislapp på mange ti-talls millioner for hver ansatt byråkrat?
Det verste er at i Per Gynts «lykkebod» aksepteres slikt meningsløst vrøvl fra våre politikere om statsbudsjettets fortreffelighet av de aller fleste med et uinteressant skuldertrekk. Vi er feit og late. Så lenge vi får «Grandis Big One» i sofaen og Farmen-kjendis på TV’n, er vi fornøyde.
(Faksimile Google)
Ufattelig tall
Tallene over sløseriet er så store at det er utenfor vår fatteevne. Det er her vår egen personlig revolusjon må starte. Vi må evne å ta innover oss at dagens velferdsstat er kjørt, over, forbi, KAPUTT og at våre folkevalgte enten er så evneveike at de ikke forstår det, eller at de lyver til oss om det.
Oljefondet «vårt»
Det er ellers verdt å merke seg at forskjellen mellom inntekter og utgifter gir en netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten på 642,8 milliarder kroner, som i sin helhet overføres til Statens pensjonsfond utland, altså utenfor vår varetekt. Det gir en indikasjon på hvem som egentlig eier/kontrollerer denne virksomheten. Pengene pumpes bokstavelig talt opp fra havbunnen og rett inn som frisk kapital til storselskapene på NYSE og andre steder med hjelp av Tangen og hans folk.
Slik jeg dokumenterer i OLJEFONDET SOM FORDUFTET - by Hans Eirik Olav blir alle obligasjoner og aksjer i «vårt» oljefond pantsatt til fordel for såkalt QFCs, i praksis en liten gruppe mennesker som eier de største bankene på Wall Street og i City of London.
(Faksimile Google)
Da er det kanskje ikke så farlig at Tangen får skryt for lede et fond som beviselig er elendig drevet, se gjennomgangen i ovennevnte artikkel.
Jeg bruker ordet «vårt» i gåsetegn for å understreke ironien. For de som tenker tanken at oljefondssjef Tangen kanskje burde utbetale litt utbytte til Ola og Kari hvert år, kan jeg berolige dere med at Tangen (i praksis) ikke jobber for deg og meg. Tangen jobber for sine venner på Wall Street og i City of London. Jeg har spurt Tangen om å avkrefte om jeg tar feil, men har ikke hørt fra han siden ovennevnte nyhetsbrev ble sendt til han 14. juni 2024.
Tangen kan ikke svare på det uten at han mister jobben. Det «lukter svidd» av denne form for korporatisme, et moderne og uskyldig ord for fascisme.
Hva vi må forstå
Vi må forstå at vi ikke kan «stemme oss» bort fra dette. Dette er resultatet av at det norske folk har avgitt så godt som all makt til 169 komplett uansvarlige og inkompetente politikere, helt uavhengig av partiprogrammer. Det er, med andre ord, et uløselig makt- og reguleringsproblem, frakoblet partitilhørighet.
Forstår vi dette, da forstår vi at det kun er en utvei:
VI MÅ SKROTE HELE DEN POLITIKERSTYRTE ADMINISTRATIVE STATEN OG BEGYNNE PÅ NYTT. NOE ANNET ER NYTTESLØST.
En befolkning uten rettigheter
I tidligere nyhetsbrev, se lenger ned, har jeg dokumentert at alt vi tror vi eier av verdier er pantsatt til fordel for bankkartellet på Wall Street, til og med verdien av vårt arbeide gjennom et langt yrkesliv, som en følge av såkalte «Qualified Financial Contracts» (QFCs), regulert av Uniform Commercial Code lovene og stadfestet av amerikansk høyesterett i saken mellom Lehman Brothers og J. P. Morgan i 2018.
Jeg forklarer og dokumenterer at våre politikere og våre byråkrater, indirekte eller direkte, frivillig eller ufrivillig, godtroende eller ikke, har vært med på å gjennomføre dette moderne landeveisrøveriet av egen befolkningen. Kort sagt har våre eierrettigheter blitt erstattet av pantsatte bruksrettigheter, rett under nesen vår, i hemmelighet og uten vårt samtykke.
Alt dette forklares og dokumenteres på min hjemmeside:
Blant annet i disse nyhetsbrevene:
Trollmannen fra Oz - by Hans Eirik Olav
OLJEFONDET SOM FORDUFTET - by Hans Eirik Olav
ARMAGEDDON I BANK OG FINANS - by Hans Eirik Olav
Dette innebærer at alt vi eier og har kan og vil tas ifra oss, om vi tillater det, og at tidspunktet for denne konfiskasjonen (se lenke til relevante nyhetsbrev, over) er nært sammenfallende med den kommende uunngåelige kollapsen i bank- og finansmarkedet. Dersom vi ikke bråvåkner og protesterer vil følgende skje:
Alle våre verdipapirer konfiskeres og overføres til ovennevnte QFCs
Oljefondet går med i dragsuget
Pensjonsordninger går med i dragsuget
Kontoene våre tømmes (se regjeringsregulativet som stadfester dette) BANKENE VIL TØMME KONTOEN DIN - by Hans Eirik Olav
Mest sannsynlig skjer dette som en kombinasjon av en styrt kollaps av vårt gjeldsbaserte bank- og pengesystem og en økning i internasjonale konflikter og kriger. Økonomisk kollaps og krig hører nøye sammen, fordi bankkartellet trenger noen og noe å skylde på når dagens fiat- og kredittbaserte bank- og pengesystem bryter sammen.
Modellen er den samme som forut for, under og etter krasjet i 1929, som kulminerte med 2. verdenskrig fra 1939-1945. Alt var planlagt på forhånd, slik det er i dag av de som eier sentralbankene og det private bankvesen. Kort fortalt utstedes grenseløse mengder med billig kreditt gjennom sentralbank- og bank og pengesystemet, dernest «snøres kreditt-sekken igjen» for å «ta kverken» på et grovt forgjeldet system forårsaket med viten og vilje av bankkartellet og dets håndlangere, politikerne.
(Faksimile Google)
Endestasjonen for krona
Den norske krona og alle andre fiat- kredittbaserte valutaer returnerer til sin iboende verdi, null, og erstattes av en CBDC, en elektronisk valuta eiet og styrt av den samme eliten som tar alt i fra oss; med våre politikere sedvanlig sovende i baksete. Dette får de til gjennom en ny oppkonstruert pandemi, en økonomisk kollaps eller kanskje en 3. verdenskrig. Hensikten er å skape tilstrekkelig frykt for å gjøre folket lydig. Den enkleste måten er kanskje å gjøre tilgangen til sosiale medier, nyheter, eller hele internettet avhengig av registrering via en sentralstyrt digital valuta. Hvem kan motstå det?
Det er vemodig å si det, men kanskje spiller det ingen rolle at alt blir tatt i fra oss, inklusive retten til privatliv, når vi uansett lever i et politiker- og administrasjonshelvete, slik beskrevet i punkt 1 og 2, over. Når vi beviselig allerede er konk, gidder vi bry oss når «skiten treffer viften» og vår siste rest av menneskelighet – den ukrenkelige eiendomsretten til våre eiendeler og vår selvstendighet, vårt privatliv – også tas ifra oss? Antakelig ikke. På dette tidspunktet i prosessen er vi sannsynligvis så slitne og motløse at vi finner oss i hva som helst, bare de lar oss leve. Da er det ingen ting de ikke kan gjøre mot oss.
Vi er forrådt
Et godt eksempel, blant mange, er hvordan våre politikere har forrådt egen befolkning ved å inngå langsiktige avtaler om salg av norsk strøm til utlandet for noen ti-talls øre, en krone eller to, mens Ola og Kari må betale det mangedobbelte – til tider 15-16 kroner/KWT - i flere tiår fremover.
Det samfunnsmessige tapet er enormt og forklarer langt på vei hvorfor en enkelt «reguleringskåt byråkrat» har en prislapp for felleskapet på flere hundre millioner kroner. Hvor ufattelig det enn høres ut, er det dette politikerstyrte avtale- og reguleringsvanviddet vi er fanget i. «Toppen på denne korrumperte kransekaken» ifølge Øystein Stray Spetalen, er følgende:
«Det er Tradingselskaper fra utlandet som sitter og spekulerer i norsk strøm, og de manipulerer prisene ved å avtale kjøp av så mye strøm at det blir knapphet, sier han til Børsen Dagbladet. Deretter selger de når prisene er på topp»
Det de holder på med representerer grov økonomisk kriminalitet, satt i system av vår regjering og storting. Hadde du og jeg gjort det samme ville vi blitt dømt til lange fengselsstraffer, men i Norge holder våre politikere en beskyttende hånd over strøm-overgriperne. Logisk sett er de stup dumme eller så har de «a stake in the game» i form av det gjennomkorrupte regime EU representerer.
Reguleringsvanviddet og korrupsjonen er nærmest grenseløs.
Et statsapparat ute av kontroll
Ovennevnte to punkter om det ekstreme produktivitets- eller inntektstapet fortjener nærmere forklaring:
Førstnevnte studie ble gjennomført av John W. Dawson og John J. Seater ved (Federal Regulation and Aggregate Economic Growth) i 2013, og baserer seg på offentlig tilgjengelige tall, blant annet fra OECD. Studien konkluderer med følgende (USA):
Dersom statlige reguleringer hadde forblitt på 1949 nivå ville USAs bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2013 vært USD 54 trillioner i stedet for USD 16 trillioner (billioner på norsk). Tapstallene er ekstreme og representerer et inntektstap for hver eneste amerikanske statsborger på ca. 1 million kroner hvert år – fra 1949 til 2013. Reguleringsvanviddet peker kun i en retning – oppover – hvilket betyr at tallet er verre i dag enn i 2013.
Intet samfunn eller nasjon kan overleve et slikt politiker- og byråkratstyrt reguleringshelvete, spesielt ikke lille Norge. Det er umulig å skifte ut noen politikere og «flikke litt» på statsbudsjettet. Økonomisk kollaps er uunngåelig.
Du kan laste ned hele rapporten her: ssrn-2223315 (1).pdf
Tall fra OECD viser at den statlige andelen av BNP har vokst langt raskere i Norge enn i USA, samt andre OECD land, og ligger i dag opp imot 70%. Det er ingen direkte korrelasjon mellom offentlig andel av BNP og økning i reguleringer, men en god indikasjon er at antall ansatte i offentlig sektor i Norge er den høyeste i OECD målt etter folketall. En av tre nordmenn jobber i offentlig sektor, hvor de skyver papirer med nye lover, regler, retningslinjer og forordninger frem og tilbake mellom hverandre.
Et domstolsystem hvor staten vinner opp mot 10 av 10 saker mot sjanseløse borgere sørger for å holde befolkning «på den smale sti». Saksmengden hoper seg naturlig opp i et slikt reguleringsregime og ifølge politiet må det nærmest en «dødelig knivstikking» før politiet dukker opp for å beskytte borgerne de er ment å tjene. Alt dreier seg om inndrivelse av skatt, avgifter, bøter og rettsgebyr fra fortvilede borgere, som enda ikke har fått med seg at absolutt alle offentlige etater, organisasjoner og institusjoner – flere titusentalls – er registrert i Dun & Bradstreets internasjonale selskapsregister, hvilket i domstolenes tilfelle betyr at de er uautorisert til å dømme noen for noe som helst.
Det er ingen grunn til å tro at ovennevnte produktivitets eller inntektstap i USA som følge av økte offentlige reguleringer (og flere byråkrater) ser noe bedre ut i Norge. OECD statistikken tyder på at det er verre her, og pilen peker stadig oppover, dvs. ukontrollert.
Uansett: Alle forstår hva de kunne gjort med 1 million kroner ekstra hvert eneste år hele livet, dersom våre folkevalgte ikke hadde «regulert oss til døde».
(Faksimile Google)
Ytterligere dokumentasjon
En undersøkelse gjort ved Auburn University, USA i 2017 viser at hver eneste offentlige byråkrat («regulator») ødelegger 158 jobber i privat sektor. BNP justert frem til i dag viser at dette tilsvarer et økonomisk tap på USD 16.5 millioner (200 millioner kroner) for hver offentlig byråkrat med en lønn på USD 100.000, -. Tallet er voldsomt og de som tror det er bedre i Norge er fryktelig naive.
Dette tapet representerer alle de jobbene og produktive virksomhetene som aldri ble startet som en følge av offentlige reguleringer. Det er ikke millionen byråkraten tar ut i lønn som er problemet, selv om det er ille nok. Det er de 158 jobbene det aldri ble noe av i produktive private virksomheter multiplisert med alle de ansiktsløse byråkratene som gjennomregulerer hverdagen vår som er forklaringen på dette ekstreme samfunnsmessige inntektstapet.
Undres om dette står å lese noe sted i regjeringens «bærekraftmål».
Hvordan er det mulig? Det kan ikke være sant. Vel, ta en titt på Sløseriombudsmannen | Facebook om du trenger dokumentasjon for all sløsingen som følger i kjølvannet av det regelvanviddet politikerne og byråkratene har stelt i stand for å kontrollere oss.
Og nei, det står ikke noe om dette i «bærekraftsmålene».
Vi bygger en tunnel
En nærmere beskrivelse finnes i den første boken min «Det store selvbedraget» (2014), kortfattet slik:
En tunnel skal bygges. Hvis den bygges for å møte et innstendig krav fra publikum, hvis den løser et trafikk- eller transportproblem som ellers ikke kan løses, hvis, i korthet, tunnelen er viktigere for alle skattebetalerne (kollektivt) enn for formål de ellers ville brukt pengene på individuelt, om pengene ikke var bort-beskattet, da burde tunnelen bygges. Men en tunnel bygget hovedsakelig for å tilfredsstille et generelt ønske om «bedre infrastruktur», for å tjene bestemte særinteresser lokalt eller innenfor et bestemt geografisk område; for å sørge for arbeidsplasser, det er en annen type tunnel. Når særinteresser blir målet, da blir vurderingen om dette representerer et reelt infrastruktur-/transportproblem sekundær.
I stedet for å tenke på hvor tuneller «må bygges» tenker staten, kommunen og private særinteresser på hvor tuneller «kan bygges». Dette er den sikreste oppskrift på sløsing, og den foregår daglig rundt omkring i det ganske land.
Hva er «samfunnets interesser»?
Er det i samfunnets interesser å bygge tunnelen, eller operahuset? Tunnelen må finansieres med skatter. For hver krone brukt på tunnelen, blir en krone tatt fra skattebetalerne. Dersom tunnelen koster 400 millioner kroner, vil skattebetalerne tape 400 millioner. 400 millioner blir tatt fra skattebetalerne, som de ellers ville brukt på andre formål; formål som ut ifra en samfunnsmessig totalvurdering verdsettes høyere og trengs mer.
Det er også viktig å huske på at for hver jobb som oppstår som en følge av en (offentlig skapt) arbeidsplass i forbindelse med tunnelbyggingen, så blir en annen (privat) arbeidsplass ødelagt et annet sted. Jo mer synlig tunnelen eller operahuset blir, jo vanskeligere blir det å argumentere imot. Enkelt sagt, har prosessen overbevist oss om at «vi må ha det» eller at «vi skylder oss selv det»; at samfunnet nærmest ikke har råd til å la vær å bygge det.
Det vi ikke ser
Det vi går glipp av, er det vi ikke ser, fordi dette ikke har fått muligheten til å realiseres. Det er alle jobbene som er ødelagt av de 400 millionene som er tatt fra skattebetalerne. Gode investeringer i form av kapital og arbeidskraft et sted er blitt erstattet av dårlige investeringer i form av kapital og kunstige arbeidsplasser et annet sted; alt for å bygge tunnelen og operaer for særinteressegrupper og for at politikerne skal ha anledning til ytterligere å styrke sin maktposisjon ved å bestikke folket.
(Faksimile Google)
Roten til problemet
Den kjente tyske sosiologen Franz Oppenheimer identifiserte to forskjellige måter å bygge velstand; e.g. rikdom. Den ene måten var gjennom produksjon av varer og tjenester og handel av disse i et fritt samfunn. Oppenheimer kalte dette for «de økonomiske midlene». Den andre måten er enklere i den forstand at den ikke krever produktivitet, dvs. at den verken krever kapital eller arbeidskraft. Den krever kun at man har tilstrekkelig makt til å ta fra andre det de har produsert ved hjelp av trusler og straffesanksjoner. Enkelt sagt ved å konfiskere hele eller deler av det som rettmessig tilhører andre. Oppenheimer kalte dette for «de politiske midlene». Ut ifra dette ga Oppenheimer følgende definisjon av Staten:
Staten er organiseringen av de politiske midlene; systematiseringen av en rov- eller plyndre prosess i et gitt territorium. Ingen stat kan opprettes før de økonomiske midlene er på plass. Da vil staten kunne tilby en lovlig, ryddig og systematisk samfunnsorden som muliggjør konfiskasjon av den private eiendomsretten, dvs. konfiskasjon av eiendomsretten til alle de som gjennom fredelig produksjon og samhandling sørger for at de økonomiske midlene er til stede.
Fordi produksjon alltid kommer før plyndringen, er det frie markedet og fredelig samhandling mellom mennesker en fiende av staten. Staten er ikke et barn født av en sosial kontrakt mellom fredelige mennesker. Staten er alltid et barn født fra erobring og utnyttelse, derigjennom tvang, trusler, straffesanksjoner og i siste instans drap og krig.
Den kriminelle staten
«Lovens formål er ikke å undertrykke personer og plyndre dem for deres eiendom, selv om loven kan handle i en filantropisk ånd. Lovens oppgave er å beskytte eiendom. Livet, evner, produksjon – med andre ord individualitet, frihet og eiendom – dette er mennesket. Og til tross for utspekulerte politiske lederes list, går disse tre gavene fra Gud (dvs. naturen) foran all menneskelig lovgivning, og er den overlegen» (Frederic Bastiat – loven)
Alle stater er i større eller mindre grad kriminelle organisasjoner, ikke bare de som er totalitære og undertrykkende. Mange reagerer med vantro på denne påstanden. Vi lever i et demokrati, gjør vi ikke? Er ikke staten en garantist for dette demokratiet, for vår frihet og vår selvstendighet?
Innvendingene mot en slik alvorlig påstand er lett å forstå. Vi har vokst opp med staten og statsmakt som en helt naturlig del av våre liv; helt fra barnsben av. Argumentet for denne påstanden er imidlertid enkel; Tyveri, kidnapping og mord er kriminelle handlinger. De som er engasjert i slike handlinger på egne eller andres vegne, er per definisjon kriminelle.
Når staten skattlegger innbyggerne i et land, deltar staten i en handling som moralsk sett er ensbetydende med tyveri. Staten hevder den har større råderett over din eiendom enn det du selv har, og tar så mye av din formue og lønn som den mener den trenger, og har rett til. Du gir ikke avkall på denne retten frivillig, men med statens tvangsgrunnlag nedfelt i lov, og trusler om straffesanksjoner og fengsel, har du ikke noe valg. Du tvinges til å godta at den viktigste menneskeretten vi har, ut ifra hvilket alle andre menneskerettigheter springer, som er nedfelt både i den Europeiske Menneskerettskonvensjon (EMK) og i FNs verdenserklæring, brytes av staten; den soleklare og uomtvistelige retten til avkastningen av ditt eget arbeid.
Når staten dømmer og fengsler mennesker for såkalt «offerløs kriminalitet», eller vedtar obligatorisk militærtjeneste for en gruppe mennesker, er staten skyldig i kidnapping eller urettmessig fengsling. Når staten deltar i kriger som ikke er rene forsvarskriger, er staten skyldig i mord.
Det er bare fordi vi er blitt så vant til det, at vi godtar handlinger utført av staten som vi ellers ville betrakte som moralsk forkastelige og kriminelle. Problemet er at staten gjør som den vil, fordi den over tid har vokst seg sterk og inntatt en posisjon som er overlegen enkeltindividet. Det har selvfølgelig ingen ting med folkestyre å gjøre. Vårt storting, vår regjering og den administrative stat gjør som de vil med oss fordi de er sterkere enn oss.
Dermed kan staten «med loven i hånd» forsvare handlinger menneskene i samfunnet anser som moralsk forkastelige, og som utvilsomt vil føre til strafferettslige tiltak om de samme handlingene ble gjort av innbyggerne.
At staten er en kriminell organisasjon, er selvinnlysende når vi gjentar følgende to punkter:
Siste 70 års offentlige styresett og ditto reguleringer har ført til et produktivitets- eller inntektstap som tilsvarer mer enn 1 million kroner for hver eneste nordmann hvert eneste år siden tidlig på 1950 tallet og frem til i dag.
Hver eneste offentlig byråkrat ansatt for å forvalte alle reguleringene fører til opp imot 160 færre arbeidsplasser i privat sektor, hvilket innebærer et produktivitets- eller inntektstap på ca. 200 millioner kroner pr. byråkrat.
Det er kriminelt og kan bare foregå i en nasjon hvor lov og rett ikke lenger fungerer.
Det første punktet er basert på offentlig tilgjengelig informasjon, blant annet fra OECD. Det andre punktet er hentet fra en studie gjennomført i USA. Selv om tilstanden i Norge, mot formodning, skulle være bedre, hvilket er tvilsomt gitt andelen av offentlig innblanding og reguleringer, gir konklusjonen seg selv:
Kun en kriminell organisasjon (våre politikere og statsbyråkratiet) med uinnskrenkede tvangsmidler mot befolkningen er i stand til å skape et samfunn så gjennomsyret av korrupsjon, svindel og bedrag. Hadde du eller jeg forsøkt oss på noe liknende hadde vi fått lange fengselsstraffer.
(Faksimile Google)
Makt og det moralske overtak
Det er bare en forklaring på hvordan staten har kunnet gjennomføre den prosessen jeg beskriver ovenfor. Som formyndermennesker er de opptatt av makt. En forutsetning for makt, er påvirkningskraft. Derfor er staten og politikerne helt avhengig av at vi oppgir den selvbestemmelsesretten vi har iboende i oss som selvstendige tenkende individer.
Det kan de bare oppnå om de tar i fra oss muligheten til å tenke og handle på egenhånd, som voksne rasjonelle vesener. Gjennom å frata oss vår egenverdi og behandle oss alle som selvdestruktive vesener, oppnår staten og politikerne det moralske overtaket. Bare gjennom en slik mistillit mot oss som enkeltindivider, kan staten og politikerne opptre som et slags overformynderi, som baserer seg på en kjensgjerning om at vi alle er ute av stand til å ta vare på oss selv.
I dagens samfunn aksepteres at vi ikke har flere rettigheter enn de staten gir oss. Analyserer vi enhver form for statlig innblanding i våre liv, ser vi at denne innblandingen muliggjøres gjennom statens inntekter, dvs. skatter. En statsmakts innflytelse over befolkningen er dermed proporsjonal med statens inntekter. Det er umulig å beskytte enkeltmenneskets frihet uten å begrense statens muligheter til å skattlegge.
Politikk og politikere må fjernes
"No society wants you to become wise: it is against the investment of all societies. If people are wise they cannot be exploited. No society would like people to use their own intelligence because the moment they start using their intelligence they become dangerous to the Establishment."
- Osho
Politikk og politikere er nå selv problemet og representerer den største hindringen for et noenlunde fritt samfunn, hvor borgernes frie samhandling blir respektert - ikke forsøkt regulert til døde.
Vi er nødt til å forlange å få politikk ut av hverdagen vår; rett og slett insistere på at politikerne og byråkratene lar oss være i fred og heller finner seg jobber hvor de til en forandring kan gjøre samfunnsmessig nytte for seg. Vi er nødt til å få all politikken og politikerne bort fra livene våre.
Økonomiske lover og virkninger av beskatning
Da er det viktig å forstå hvordan politikerne og byråkratiet finansierer sin virksomhet; skatter og avgifter, lån og pengetrykking, hvor sistnevnte fører til den mest usynlige form for skattlegging, prisinflasjon.
I dette nyhetsbrevet tar vi for oss skatt. Du kan lese mer om inflasjon i flere nyhetsbrev på www.rebelyellpublishing.com.
For å ha en fornuftig og fordomsfri diskusjon om skatt, er det avgjørende at deltakerne i diskusjonen forstår en ufravikelig, enkel økonomisk sannhet om virkningen av beskatning:
Både den første og den siste «skattekrona» brukes til verdireduserende virksomheter som er til stor skade for velferdsstaten. Enkelt sagt, utvannes hver skattekrone gjennom statlig byråkrati og en vilkårlig og uansvarlig politisk «omfordeling». Resultatet er en storstilet negativ verdiskapning, se dokumentasjonen for dette i punkt 1) og 2), over.
Omfordeling og fattigdom
Omfordeling vil aldri greie å ta folk ut av fattigdom. Det er ikke slik at færre rikinger betyr færre fattige. Det motsatte er tilfelle. Når eksempelvis den nyrike entreprenøren eller gründeren tjener seg enda rikere, så gjør han det fordi han omsetter produktiv kapital til produkter og tjenester massene etterspør. Prosessen fører til god kvalitet og lave priser, som igjen fører til flere arbeidsplasser. Jo rikere han blir, jo mer er det et bevis for at han har produsert goder til resten av befolkningen. Det er massene som bestemmer entreprenørens suksess, dermed også sørger for økt velstand for seg selv. Entreprenøren skaper arbeid for fattige og middelklassen, slik at de får råd til å kjøpe de produktene de selv, gjennom prisfastsettelsessystemet, dvs. kapitalismen, har bestemt at entreprenøren skal produsere. Det er «den suverene forbrukeren», representert ved den enkelte arbeider, som bestemmer resultatet. Det er det samme som hjelp til selvhjelp.
Når staten plyndrer den produktive kapitalen gjennom reguleringer, omfordeling, skatter og avgifter, har det motsatt virkning. Det blir, kort sagt, mindre kapital igjen til masseproduksjon av de varene forbrukerne etterspør, som samtidig sørger for flere arbeidsplasser og lønnet arbeid til flest mulig. Den naturlige gode økonomiske sirkelen brytes, for å bygge statsmakt og et enormt statsapparat på bekostning av en bærekraftig og demokratisk velferdsstat.
Kort forklart:
Når en krone inndras i skatt og brukes, først til å lønne politikerne og byråkratene, slik at de kan gjennomregulere samfunnet og livene våre, dernest til å subsidiere eller støtte en spesiell næring eller et spesielt formål, og bestemt helt vilkårlig/tilfeldig av våre politikere, da reduseres automatisk investeringer i annen produktiv virksomhet, med en krone, dvs. den samme kronen som ellers ville bidratt til økt verdiskapning og mer velferd for oss alle. Du og jeg, dvs. samfunnet som helhet, er taperen. Det er derfor siste 70 års reguleringsvanvidd har ført til et produktivitets- eller inntektstap som tilsvarer rundt 1 million kroner mindre for hver eneste nordmann hvert eneste år, samt grunnen til at hver eneste reguleringskåte byråkrat «dreper» produktivitet tilsvarende 158 private næringsdrivende.
Statens omfordelingspolitikk lurer oss til å tro at vi får det bedre, til tross for at sannheten er at det er befolkningen som gjennom skatter og avgifter finansierer den negative differansen (det samfunnsmessige tapet) mellom avkastning på produktiv kapital og avkastningen på gjennomregulert, omfordelt og uproduktiv kapital.
En personlig revolusjon
Som sagt er det første som må skje en indre personlig revolusjon. Hver og en av oss må gjennomgå en form for «åndelig gjenoppvåkning» til hva det vil si å være født som frie, uavhengige individer med menneskeverd. Vi må forstå at all statlig virksomhet, nærmest som en dyd av nødvendighet, er basert på kriminell virksomhet og tvang.
Gjennom etableringen av det indirekte representative demokratiet har Norge, i likhet med en rekke andre demokratier, gitt og anerkjent statens forrang fremfor andre samfunnsinstitusjoner, derigjennom åpnet for maktmisbruk og vilkårlighet. Makt må møtes med motmakt, statens sfære begrenses overfor individet, juridisk så vel som institusjonelt.
Vår åndelige oppvåkning består i en forståelse av enkeltindividets plass i en hvilken som helst organisasjon, institusjon, samfunn eller nasjon, og kan beskrives slik:
I ett fritt samfunn forholder det seg slik at hvert menneske har eiendomsretten over seg selv. Det høres kanskje selvsagt ut, men det er viktig å forstå at den eiendomsretten vi her snakker om, gjelder både kroppslig og åndelig Et hvert brudd på denne «selv-eiendomsretten» eller «selvråderetten» representerer derfor et fundamentalt brudd på en grunnleggende iboende menneskerettighet. Den britiske filosofen, Auberon Herbert, uttrykte seg slik:
«The great natural fact of each person being born in possession of a
separate mind and separate body implies the ownership of such mind and body by each person, and rights of direction over such mind and body;
it will be found on examination that no other deduction is reasonable».
Det Herbert sier her, er ikke noe annet enn enkel logikk og et uomtvistelig faktum, nemlig at ethvert menneske har 100 prosent råderett over seg selv.
Herbert fortsetter sitt resonnement slik:
«Such self-ownership implies the restraint of violent or fraudulent
aggression made upon it».
M.a.o. innebærer dette at ingen har rett til å invadere vår «selvråderett», og det gjelder selvfølgelig begge veier, i.e. hver og en av oss må respektere hver og ens «selvråderett».
Herbert fortsetter sitt resonnement slik:
«Individuals, therefore, have the right to protect themselves by force against such aggressions made forcibly or fraudulently, and they may delegate such acts of self-defense to a special body called government».
M.a.o. har vi rett til å forsvare oss mot invadering eller angrep på vår «selvråderett», og vi kan, på frivillig basis, overdra denne selvforsvarsretten til Staten.
Herbert fortsetter sitt resonnement slik:
«Condensed into a few words, our Voluntarist formula would run:
«The sovereignty of the individual must remain intact, except where
the individual coerced has aggressed upon the sovereignty of another unaggressive individual».
M.a.o. er vår «selvråderett» begrenset fordi vi ikke kan bruke den til å bryte en annen persons selvråderett, m.a.o. er den logisk og uomtvistelig.
Herbert’s konklusjon:
«If there is one thing on which we can safely build, it is the great natural fact that each human being forms with his or her body and mind a separate entity – from which we must conclude that the entities belong to themselves and not to each other. As I have said, no other deduction is possible. If the entities do not belong to themselves, then we are reduced to the most absurd conclusion; A and B cannot own himself; but he can own, or part own, C and D».
I dette ligger at den eneste logiske konklusjon og uomtvistelige sannhet er at hvert enkelt menneske «eier seg selv» fordi det fremstår som fullstendig absurd at vi i stedet skulle eie hele eller deler av hverandre.
Av dette følger at det ikke har noen betydning om brudd på eiendomsretten blir gjort av en person mot en annen person eller mot en person av en gruppe personer eller av en eller annen (private eller statlig) instans. Det er uansett et fundamentalt brudd på vår iboende, medfødte menneskerettighet, og vi har all rett til å motsette oss lover, reguleringer og forordninger som tråkker på denne rettigheten.
Rett til egen person
Ovennevnte er enkelt å forstå om vi analyserer effekten av å nekte mennesker retten til sin egen person. Da fremstår to alternativer; enten
En spesiell gruppe mennesker, A, har retten til å eie en annen
gruppe mennesker, B, ellerAlle mennesker har rett til å eie sin egen likeverdige andel
av alle andre mennesker (i verden).
Alternativ (1) innebærer at mens A fortjener å behandles menneskelig, dvs. i tråd med menneskerettighetene, settes B i kategorien for mindreverdige mennesker, som kan behandles dårligere enn A, dvs. som en slags undermennesker. A og B er imidlertid likeverdige og alternativ 1 er derfor ikke noe annet enn en selvmotsigelse, og av den grunn i strid med menneskerettighetene.
Alternativ (2), som vi gjerne kan kalle «deltakende kommunisme», forutsetter at hvert menneske (i verden) har en rett til å eie sin egen likeverdige andel av alle andre mennesker (i verden). Dette alternativ er også absurd; dvs. at hvert menneske har rett til å eie en lik andel i alle andre, men allikevel ikke kan eie seg selv, er selvmotsigende.
Når oppvåkningen forhåpentligvis fører til at hver enkelt av oss forstår hva det innebærer å være et genuint fritt menneske, dvs. et menneske født med iboende, ukrenkelig menneskelige verdier, da forstår hver og en av oss at alle lover, reguleringer, forordninger som beviselig binder oss til fattigdom og slaveri er uakseptabelt.
Da forstår vi at våre folkevalgte og statsbyråkratiet vi lever under representerer en kriminell virksomhet som er avhengig av å plyndre oss for alt vi eier og har for å rettferdiggjøre sin egen kriminelle eksistens. Dersom vi motsetter oss plyndringen straffes vi med avgifter, bøter og fengselsstraff.
(Faksimile Google)
Et samfunn av enkeltindivider
Det mange av oss ikke forstår, er at ethvert samfunn består av enkeltindivider. Uten individer, intet samfunn. I det representative og indirekte demokrati, slik vi har i Norge, utøves «folkets vilje» gjennom flertallsbeslutninger av Stortinget eller regjeringen v/statsadministrasjonen, eller av kommunene. Demokrati og stat går hånd i hånd og fellesbetegnelsen er ironisk nok «folkestyre».
Ideologisk vrangforestilling
Betegnelsen «vi» har muliggjort en ideologisk vrangforestilling i forhold til politiske realiteter. I et folkestyre, hvor det settes likhetstegn mellom oss og staten, er forutsetningsvis alt staten foretar seg overfor enkeltmennesket, eller et mindretall av befolkningen, pr. definisjon rettferdig, så lenge forutsetning hviler på flertallsbeslutninger. Det er denne logiske kortslutningen politikerne og staten vil ha oss med på. Det kalles positivisme og innebærer at enhver lov eller regulering er riktig simpelthen fordi den er vedtatt av et tilstrekkelig flertall av 169 stortingsrepresentanter. Det er like sprøtt som det høres ut.
Det er viktig å forstå at «vi» ikke er staten og at staten heller ikke er «oss», og aldri kan bli det. Staten er ansiktsløs. Storting og regjering, derigjennom det representative demokrati kan ikke på noen som helst måte påstås å representere majoriteten av befolkningen. Denne feilslutningen bærer hovedansvaret for at politikere, regjering, storting og statsadministrasjonen feilaktig er av den oppfatning at så lenge det fattes lover, regler og vedtak gjennom flertallsbeslutninger, da er den demokratiske prosessen og folkestyre tilstrekkelig ivaretatt.
Kort sagt må vi ta tilbake rettighetene til egen person og forlange at våre folkevalgte respekterer at de er til for deg og meg, ikke omvendt, og spesielt ikke til fordel for eierne av dagens sentralbanker og det private bank- og pengesystemet.
Dernest en folkelig revolusjon
(Folket stormer Bastillen 1789 - Faksimile Google)
For Montesquieu (Montesquieu – Store norske leksikon) var den endelige, og kanskje uunngåelige løsning, når statsmakten ubønnhørlig og over tid ikke ble holdt i sjakk; revolusjonen. Folket reiser seg til slutt mot en allvitende og allmektig stat, og historien viser at «den korrupte stat» til slutt går til grunne; for deretter å gjenreises på nytt. Det er her vi befinner oss i dag, og de siste som forstår det er de som sitter ved makten.
Fordi menneskene alltid vil søke makt, vokser staten på ny inntil den nok en gang må styrtes. Med andre ord gjentar historien seg og vi må derfor være på vakt konstant mot den faren som ligger i (folkevalgt) statsmakt. «Makten må tøyles og bekjempes» som Montesquieu så korrekt uttalte.
Den korte og brutale løsningen på dette politiske og økonomiske vanviddet er følgende:
Hele det politiske og administrative apparat demonteres og avvikles. Det innebærer at politikerne fratas all makt bort sett fra å sørge for beskyttelse av borgernes elementære rettigheter. Videre avvikles 90-95% av statsbyråkratiet. Tidligere politikere og statsansatte får seg produktivt arbeide som gjør det mulig for de å betale for livsopphold selv, ikke ta det fra andre.
Sentralbanken avvikles slik at ulønnsomme (offentlig) virksomheter og ansatte ikke «holdes i live» ved å «trykke penger», dvs. gjeld. Pengetrykking fra en monopolist, privat eller statlig, eller en kombinasjon, er den sikreste veien til en totalitær samfunnsorden.
Det kan høres brutalt ut, men vi må tilbake til den eneste måten å bygge velstand: Jobbe, produsere, spare og investere i motsetning til offentlige almisser, «leve på krita», alltid bruke mer enn vi har og gjøre opp regnskapet med enda mer gjeldstrykking og inflasjon (tapt kjøpekraft). Merkelig at det er så vanskelig å forstå at det ene er produktivt, levedyktig og bygger velferd mens det andre er uproduktivt, destruktivt og ødelegger velferd.
Spørsmålet er ikke om vi må gjøre dette? Spørsmålet er hvor lenge vi kan holde på med dette vanvittige sløseriet av den produktive kapitalen; den som skal bevare, beskytte og øke vår felles velferd? Må den norske krona gå til null før vi reagerer. Må vi miste alle våre eiendeler, slik jeg forklarer i ovennevnte nyhetsbrev før vi våkner? Skal vi bare finne oss i at våre folkevalgte har «solgt oss ut» som slaver til den globalistiske bank- og politikereliten?
Det kan se slik ut fordi alle forklaringene på hvorfor krona synker ikke tar hensyn til en overordnet realitet: Landet vårt drives av politikere og et statsbyråkrati som er korrupt og har null kunnskap om økonomiske sammenhenger.
Det moralske spørsmålet er hvordan vi forsvarer et system som til de grader ødelegger fremtiden for våre barn, barnebarn og oldebarn og hvorfor vi lar våre politikere uavbrutt fortsette med å ødelegge deres fremtid?
Kan vi sitte stille stort lenger før vi foretar oss noe, om ikke for oss selv, så for våre barn og barnebarn?
Godt Nytt År!
Jeg vil gjerne takke de som har bidratt med donasjoner i året som gikk. Dere er ikke mange, men jeg setter stor pris på det. Det varmer å vite at alt arbeide som nedlegges for å formidle et alternativt narrativ enn den vi leser i MSM blir satt pris på.
I slutten av januar kan boken min kjøpes på Amazon.
Den finnes også en digital utgave som du får kjøpt i de fleste online bokhandlere.
