DEL II
Essensen av alt slaveri består i å ta produktet av en annens arbeid med makt. Det er uvesentlig om denne makten er basert på eierskap av slaven eller eierskap til pengene han må tjene for å leve
Lev Tolstoj (Lev Tolstoj – Store norske leksikon (snl.no)
(Faksimile Google)
Et hvert samfunn, stort eller lite, nasjonalt eller internasjonalt er avhengig av økonomisk samhandling enten den er frivillig (demokratisk) eller påtvunget (totalitært). Den norske sosialdemokratiske økonomisk modellen er utpreget totalitær, selv om våre politikere helst vil ha oss til å tro noe annet.
Slik jeg forklarte i forrige nyhetsbrev ((1) DET KNUSTE VINDUET - by Hans Eirik Olav (substack.com) er denne politiker- og byråkratstyrte modellen basert på en storstilet omfordelingen av produktiv kapital til ulønnsomme prosjekter og virksomheter. Omfordelingen, som finner sted gjennom et stadig mer omfattende skatt- avgift- og reguleringsregime er svært ødeleggende for den generelle velferden i samfunnet. Kort sagt «lever vi fra hånd til munn» i et gjeldsbasert penge- og skattesystem – et pyramidespill av gjeld - når hver og en av oss i stedet kunne hatt stor økonomisk frihet og handlerom dersom den offentlige andelen av samfunnsøkonomien (BNP) hadde forblitt rundt 25-30% slik den var for 60-70 år siden; ikke 65% slik den er i dag.
Roten til alt ondt
Det vi er vitne til i dag og kan se «med det blotte øyet» er hvordan vårt nåværende bank- og gjeldsbaserte pengesystem – i likhet med tusenvis av slike pengesystemer opp gjennom historien – kollapser under sin egen vekt av ubetalelig gjeld og inflasjon. Det er fristende å kalle dette fiat-pengesystemet for «roten til alt ondt», men det er ikke helt riktig.
Roten til alt ondt er det som gjør dette gjeldsbaserte bank- og pengesystemet mulig: Borgernes skatt- og avgiftsinnbetalinger som garantist for at systemet vokser og holdes liv i, inntil det kollapser under sin egen vekt i «langsom kino» foran øynene våre.
Dagens samfunnsmodell – som vi kaller demokrati eller folkestyre – er bygget på en løgn om at verdier skapes og fordeles best gjennom et utstrakt og innviklet skattesystem, dvs. den omfordelingsprosessen jeg beskrev i forrige nyhetsbrev. Ingen ting er lengre fra sannheten. Dagens skattesystem er skapt av det jeg kaller pengemakten, dvs. den lille gruppen superrike som i 1913 etablerte den amerikanske sentralbanken, The FED, og med det fikk kontroll over pengetrykkingen av USD, som senere ble verdens reservevaluta.
En håndfull av verdens rikeste og mektigste fikk monopol over pengetrykkingen og med det har de kunnet gjøre hele verdens befolkning til “gjeldsslaver”, mens de selv har blitt rikere og rikere og mektigere og mektigere. Det er ingen tilfeldighet at samtidig som disse menneskene (se bilde under) skapte sin egen private pengemaskin også skapte Internal Revenue Service (IRS), tilsvarende det vi på norsk kaller skatteetaten. Gjorde de det for å tjene folket og vise sitt varme sinnelag og solidaritet med alle oss andre, eller gjorde de det for å forsikre seg om at når bank- og pengesystemet – som med jevne mellomrom kollapser som følge av for mye gjeld – har skatteinntektene til folket tilgjengelig for å redde seg selv? Spørsmålet er selvfølgelig retorisk. Vi vet svaret og opplever hvordan det føles å bli påført skatter og avgifter for bort imot 75-80% av inntektene våre; hvilket i realiteten betyr at vi jobber for staten og dette infame bank- og pengesystemet 9 av 12 måneder i året.
(Faksimile Google)
Mens vi går rundt og tror at skattesystemet fremmer vekst, produktivitet, fordeling, solidaritet og rettferdighet, er det motsatte tilfelle. Det er konstruert for å gjøre oss alle til likeglade treller. I tillegg er det konstruert slik at folket – hver enkelt av oss – er ansvarlig for penge og kredittsystemet når de som kontrollerer det lar det “spinne ut av kontroll” og regningen for deres elleville bruk av penger de har skapt ut av intet skal tilbakebetales. Når boblene etter deres elleville investeringsbølger ved bruk av penger de har skapt ut av intet skal gjøres opp er det skattebetalerne som må gjøre opp for dem – før de samme søkkrike monopolistene igjen raner folket gjennom et korrupt bank og pengesystem.
Henry Ford, grunnleggeren av Ford Motor Company kalte systemet for “djevelsk” og uttalte at “dersom folket hadde forstått hvordan bank- og pengesystemet virker hadde det vært revolusjon i morgen”.
(Henry Ford - Faksimile Google)
For å være frie og leve som genuint frie mennesker må vi ta tilbake kontrollen over pengesystemet fra disse bank- og finansfolkene og fra deres håndlangere – politikere og politiske institusjoner som forvalter alle skattemidlene, og som antakelig ikke forstår hvordan systemet er konstruert for å gjøre også de til lydige og likeglade treller av pengemakten. Antakelig forstår våre politikere og alle byråkratene at de har gode og trygge jobber, og stadig mer makt de kan utøve mot befolkningen for å holde lydigheten til systemet vedlike, men, slik jeg forklarer i (1) DET KNUSTE VINDUET - by Hans Eirik Olav (substack.com) forstår de ikke, eller er for late til å bry seg om at også de er treller av pengemakten.
Vi må avlive mytene om skatt
For at vi skal komme ut av det økonomiske uføret nær sagt hele den vestlige verden befinner seg i, samt legge til rette for å produsere mest og best mulig velferd for vår egen og fremtidige generasjoner, er det avgjørende at vi tar oss tid til å analysere og forstå, dernest avlive to myter:
1. At skatt er rettferdig
2. At skatt bygger velferd
Begge mytene har sterk grobunn i befolkningen, men representerer ikke noe annet enn en livsløgn; et gedigent selvbedrag, fordi:
1. En «rettferdig skatt» forutsetter at alle menneskene i samfunnet har nøyaktig de samme interessere og verdinormer, hvilket er en umulighet.
2. Skatt er «velferdsstatens» verste fiende fordi den beviselig og uomtvistelig fører til negativ verdiskapning.
Et tankekors: I dagens samfunn aksepteres at vi ikke har flere rettigheter enn de staten gir oss. Analyserer vi enhver form for statlig innblanding i våre liv ser vi at denne innblandingen er proporsjonal med statens inntekter. Det er umulig å beskytte enkeltmenneskets frihet uten å begrense statens muligheter til å skattlegge.
(Faksimile Google)
Når døden tjener livet
Dette er tittelen på NOU 2011: 21, en offentlig lovutredning fra vår regjering v/Helse- og omsorgsdepartementet. Dokumentet omhandler etiske og rettslige retningslinjer i forbindelse med eiendomsretten til humant biologisk materiale, og i særdeleshet eiendomsretten til avdødes kropp.
Det er verd å merke seg konklusjonen:
«Man kunne eventuelt bygge på Nylenna-utvalgets oppfatning om at slikt materiale skal ansees som fellesgoder, og benyttes til felleskapets beste. Altså at avdødes kropp må forvaltes som et offentlig anliggende. I så fall må eventuelle særrettigheter for pårørende reguleres i lov. Et slikt syn står imidlertid i sterk kontrast til reglene som skal ivareta avdødes integritet og verdighet. Det er følgelig tvilsomt om råderett over avdødes legeme uten videre går over til avdødes arvinger eller pårørende, eller samfunnet som sådan. Dersom det er ønskelig å gi andre enn avdøde selv slik råderett, bør det lovreguleres. Utvalget mener etter dette at hovedregelen for uttak av organer, celler og vev fra en avdød, må bygges på avdødes samtykke.»
Det er ikke vanskelig å være enig i ovennevnte og det viser at når det gjelder human biologisk materiale står eiendomsretten sterkt, nærmest ukrenkelig. Det mest oppsiktsvekkende med denne offentlige utredningen (NOU) er imidlertid at den bekrefter den inkonsekvens eller den selvmotsigelse som eksisterer i forbindelse med politikernes og myndighetenes syn på menneskerettigheter.
Det ovennevnte egentlig gir uttrykk for er at menneskerettighetene står sterkere hos en avdød person enn et levende menneske; at en død person har større krav på beskyttelse av integritet og verdighet enn et levende menneske. Mens avdødes eiendomsrett over egen kropp vurderes som ukrenkelig, mener tydeligvis myndighetene det motsatte om eiendomsretten for et levende menneske. Det er selvfølgelig et absurd utgangspunkt, og skyldes at det er enklere for lovgiver å holde en høyere rettslig standard i.f.t. etiske spørsmål når det gjelder det litt mer abstrakte og betydningsløse; så som døde menneskers organer, enn når det gjelder levende individer.
Er vi mer verdt som døde enn som levende?
Alle normalt oppegående personer vet at menneskerettighetene har langt større verdi for et levende menneske enn et dødt menneske, hvilket og analogt innebærer at skatt på arbeid (kroppslig og åndelig) er et fundamentalt brudd på menneskerettighetene. Kanskje forskjellsbehandling skyldes at døde mennesker ikke lenger betaler skatt? Det er ikke mer penger for staten å «vri ut av» en død kropp, dermed ingen grunn for staten til å bryte den dødes menneskerettigheter, slik staten er nødt til å gjøre mot levende mennesker ved tvungen skattlegging.
Det er lettere å vise litt mer raushet mot døde enn mot levende fordi rausheten ikke betyr noe – for statens inntekter. Vi kan kalle det dobbeltmoral eller hyklersk, men en mer moralsk og rettslig sett korrekt betegnelse er selvfølgelig at skatt ved tvang dreier seg om et fundamentalt brudd på våre menneskerettigheter.
Når skatter representerer et fundamentalt brudd på menneskerettighetene burde det i seg selv være tilstrekkelig til å avlive den første myten. Når skatter i tillegg er direkte skadelig for et samfunns produktivitet og dermed en trussel mot vår felles velferd, burde det være enkelt å konkludere med at systemet burde avskaffes, og om det er umulig av politiske grunner, begrenses til det helt minimale. Det finnes ingen rasjonell, faktabasert begrunnelse i økonomisk teori for at skatt og avgifter er noe annet enn uproduktivt og verdiødeleggende.
Når skattelegging i tillegg springer ut av pengemaktens behov for å la befolkningen betale regningen for deres monopolistiske pengetrykkemaskin når det går skeis, vel, da burde det være enda enklere å konkludere med at systemet må avvikles for det pengepoliske slaveriet det representerer mot befolkningen. Det krever at befolkningen har evne og vilje til å forstå hvordan de utnyttes helt kynisk av dette systemet, hvilket selvfølgelig bank- og pengemakten gjør alt de kan for å forhindre, med våre politikere som ivrige støttespillere.
Grunnlaget for statsdannelse
«Demokrati og sosialisme har ingenting til felles annet enn ett ord, likhet. Men legg merke til forskjellen: mens demokrati søker likhet i frihet, søker sosialismen likhet i selvbeherskelse og trelldom "
- Alexis de Tocqueville
Den kjente tyske sosiologen Franz Oppenheimer identifiserte to forskjellige måter å bygge velstand; e.g. rikdom. Den ene måten var gjennom produksjon av varer og tjenester og handel av disse i et fritt samfunn. Oppenheimer kalte dette for «de økonomiske midlene».
Den andre måten er enklere i den forstand at den ikke krever produktivitet, dvs. at den verken krever kapital eller arbeidskraft. Den krever kun at man har tilstrekkelig makt til å ta fra andre det de har produsert ved hjelp av trusler og straffesanksjoner. Enkelt sagt ved å konfiskere hele eller deler av det som rettmessig tilhører andre. Oppenheimer kalte dette for «de politiske midlene».
Ut i fra dette ga Oppenheimer følgende definisjon av Staten:
Staten er organiseringen av de politiske midlene; systematiseringen av en rov- eller plyndre prosess i et gitt territorium. Ingen stat kan opprettes før de økonomiske midlene er på plass. Da vil staten kunne tilby en lovlig, ryddig og systematisk samfunnsorden som muliggjør konfiskasjon av den private eiendomsretten, dvs. konfiskasjon av eiendomsretten til alle de som gjennom fredelig produksjon og samhandling sørger for at de økonomiske midlene er tilstede. Fordi produksjon alltid kommer før plyndringen, er det frie markedet og fredelig samhandling mellom mennesker en fiende av staten. Staten er ikke et barn av en sosial kontrakt mellom fredelige mennesker. Staten er alltid et barn født fra erobring og utnyttelse, derigjennom tvang, trusler, straffesanksjoner og i siste instans drap.
Der er kanskskje derfor Oppenheimer og andre politiske tenkere, i den grad de kan akseptere en statsdannelse, mener at statens omfang eller makt må begrenses til det helt minimale; nesten til det usynlige.
Et retorisk men betimelig spørsmål:
I lys av Oppenheimers definisjon, er Norge et fritt samfunn eller en «plyndrerstat»? Og, finnes det en logisk og rasjonell forklaring på lovhjemmelen som gir en gruppe mennesker – for eksempel vårt storting og regjering – retten til å frata deg og meg bort i mot 2/3 av det vi tjener i skatter og avgifter – med trussel om bøter og fengselsstraff – for å tilfredsstille politikernes vilkårlige og vikarierende pengebehov, samt bank og pengemaktens monopolistiske pengesystem og den gjensidige interessen disse to gruppene har for å holde mer enn 99% av befolkningen som fange i dette slavesystemet?
Hvordan forsvares skatteinnkrevingen?
Myten om at skatt skaper velferd, lever godt når vi får begreper og forestillinger og det gode eller «rettferdige» sosialdemokrati inn med morsmelken. Vi blir rett og slett indoktrinerte til å tro at samfunnet bryter sammen, dersom vi ikke har en stat som kan innkreve stadig mer skatt for å dekke kostnadene forbundet med stadig økende grad av velferd.
Hvordan i all verden skal vi klare oss i et samfunn hvor staten er liten, og skatten er fjernet eller vesentlig lavere enn i dag?
Den vanligste begrunnelsen for skattlegging er å bruke felleskapstanken, spleiselaget og bygging av velferd, m.a.o. «skatt bygger velferd». Dette er direkte usant. Hadde det vært riktig, kunne vi beskattet alt og alle med 100 prosent, hvilket samtlige av oss, med noen få unntak forstår er en umulighet.
Når vi forstår at 100% skatt er skadelig, hvorfor forstår vi ikke at 75%, 50% eller 10% skatt også er skadelig? Når skatt i alle henseender beviselig er uproduktivt og ødeleggende for samfunnsøkonomien, hvorfor diskuterer vi i det uendelige skatt som om det representer et positivt bidrag til produksjon av velferd? Det er fordi våre folkevalgte, og i særdeleshet politikere på venstresiden, ledet an av arbeiderpartiet, i årevis har hamret dette selvbedraget inn i hodene våre. Vi har, bokstavelig talt, fått denne vranglæren inn med morsmelken. Derfor må myten om at «skatt bygger velferd» avlives en gang for alle.
Enkelt sagt forkrøpler skatter og avgifter produktivitet og økonomisk vekst i stedet for å stimulere til det fordi skatter og avgifter fratar (produktive) mennesker og bedrifter ressurser som de ellers ville benyttet på en annen og bedre måte, dvs. til å øke samfunnets produksjonsfaktorer og dermed bidra til vekst, og således økt velstand for hele samfunnet.
På denne måten plyndres privat og industriell produktiv kapital for å tilfredsstille statens endeløse krav til stadig flere skattekroner for å holde liv i et uproduktivt og ineffektivt statsapparat, samt, og når det trengs, redde et gjennomkorrupt bank- og pengesystem. Transaksjonskostnadene forbundet med skatter er enorme, og ute av kontroll, for ikke å snakke om de redningsaksjoner borgeren skattlegges for når bank- og pengesystemet «går av hengslene» og kollapser.
(Faksimile Google)
En krone i skatt er en krone bortkastet for felleskapet
I denne sammenheng er det viktig å forstå at statens omfordeling ikke representerer et gode for befolkningen, dvs. for deg og meg, Slik jeg forklarte i (1) DET KNUSTE VINDUET - by Hans Eirik Olav (substack.com):
Når en krone inndras i skatt og brukes, først til å lønne politikerne og byråkratene, dernest til å subsidiere eller støtte en spesiell næring eller et spesielt formål, bestemt helt vilkårlig/tilfeldig av våre politikere, da reduseres automatisk investeringer i annen produktiv virksomhet, med en krone, dvs. den samme kronen som ellers ville bidratt til økt verdiskapning og mer velferd for oss alle. Du og jeg, dvs. samfunnet som helhet, er taperen. Statens omfordelingspolitikk lurer oss til å tro at vi får det bedre, til tross for at sannheten er at det er befolkningen som gjennom skatter og avgifter finansierer den negative differansen (det samfunnsmessige tapet) mellom avkastning på produktiv kapital og tapet eller den negative avkastningen på uproduktiv kapital.
Byråkratens skatteinnbetaling er en fiksjon
Lønninger til våre folkevalgte og byråkratiet er i en slik sammenheng ikke noe annet enn en ekstra og unødvendig kostnad for felleskapet fordi lønnen og skatten som betales av denne, allerede er tatt fra skattemidler inndrevet under plikt til statskassen.
Byråkraten som for eksempel mottar 500.000 i årslønn, og betaler 200.000 i skatt til staten, betaler i realiteten ikke skatt i det hele tatt. Byråkratens skatteinnbetaling er en fiksjon, i realiteten er han eller hun en netto skatteforbruker av 300.000 kroner. Det er således en illusorisk skatt.
Hvem har best nytte av skatten?
Det er viktig å huske på hvem som har fordeler av skatter? Først og fremst er det de som 100 prosent av tiden lever av skatteinnkreving; byråkratene og politikerne, dvs. statsapparatet. Denne gruppen betaler som nevnt over ikke skatt overhodet. Skatten de betaler er m.a.o. en “bokføringsfiksjon”.
(Keiserens nye klær - Faksimile Google)
Er det noen grunn til å tro at denne voksende gruppen med statsbyråkrater (snart en million) er interessert i en grunnleggende diskusjon om hvordan skatten påvirker den skapende produktive kapitalen, som kun er egnet til å påvirke deres egen maktposisjon og stilling i negativ forstand?
Andre som drar fordel av skatter, er alle de som på den ene eller andre måten er netto skattemottakere; alle de som på den ene eller andre måten har sugerøret inn i statskassen, med byråkratenes og politikernes medvirkning og velsignelse. Det dreier det seg om statlig sanksjonert plyndring. Når en stat over tid har lykkes med å samle en stor nok gruppe mennesker byråkrater, politikere og netto skattemottakere), til ukritisk støtte av (velferds)statens formål, da kan staten trygt gå ut ifra at ignoranse og apati fra resten av befolkningen sørger for tilstrekkelig passiv støtte for å kunne redusere en eventuell aktiv motstand mot denne styreformen til et minimum.
(Faksimile Google)
Infantilitetsargumentet
Det mest usaklige argument for skatteplikten, er antakelig at fordi vi har opphold i landet, så har vi også godtatt å betale skatt til «felleskapet» eller «spleiselaget». Vi er født her. Vi har ikke flyttet til et annet land, og vi har derfor gitt vår stilltiende aksept om å betale skatt. Det er m.a.o. en medfødt aksept. Filosofen David Hume sammenlignet dette med en person som blir tatt om bord i et skip mot sin vilje, og får beskjed om at han kan velge mellom å adlyde kapteinen eller hoppe over bord.
Skattens onde
Det grunnleggende ondet med skatter er at de bryter alle forutsetninger for å beskytte individets ukrenkelige rettigheter, dvs. menneskerettigheter. Skatt er ikke noe annet enn legalisert plyndring hvor den ene parten, staten, har en større rett til din eiendom inklusive avkastningen av ditt arbeid enn det du selv har.
(Fasksimile Google)
Ditt er allikevel ikke ditt eget
For å forstå at eiendomsrettigheter er ensbetydende med menneskerettigheter, er det viktig å forstå at dersom staten fratar deg dine rettigheter til å disponere over det du produserer, enten det er et kunstverk eller din inntekt, så er dette ikke noe annet enn et inngrep i din eiendomsrett, i siste instans et overgrep mot din rett til liv.
Når eiendomsretten blir tatt helt eller delvis ifra deg, beskriver du med rette at «du føler deg robbet»; at du reduseres til en slave av staten.
Den kjente økonomiske filosofen Chodorov beskriver det slik:
«Anta at disposisjonsfriheten blir tatt helt i fra deg. Det vil si at du blir en slave; du har ingen eiendomsrett. Uansett hva du produserer i ditt daglige arbeide blir det tatt i fra deg av noen andre, og selv om en god del av det blir returnert til deg, i form av næring, medisinsk behandling, bolig osv., kan du ikke i henhold til loven disponere fritt over produksjonen din; prøver du det, blir du i lovens forstand «raneren». Din interesse for å bidra til produksjonen i samfunnet avtar og du utvikler en holdning til arbeid som kalles «slave»-psykologi. Selvrespekten synker fordi du forstår at uten eiendomsretten er du ikke mye forskjellig fra andre levende ting. Du blir fortalt at du er et menneske, med en sjel, men du føler at uten eiendomsretten er du noe mindre menneske enn den eller de som kan disponere det du produserer slik de ønsker og befaler. Hvis du er menneske, hvor mye menneske er du egentlig? Det er da dumt å diskutere om at menneskerettigheter er overordnet eiendomsrettigheter, fordi eiendomsretten kan spores til livets rett, som en absolutt er iboende menneskerettighet. Eiendomsrett er faktisk menneskerettigheter.»
På denne bakgrunn er det logisk or riktig å konkludere med at et samfunn bygget på den sosialistiske doktrinen om at vi skal produsere etter evne og bidra etter nytte, ikke noe annet enn et samfunn hvor noen produserer og andre disponerer over denne produksjon, hvilket ikke er noe annet enn et samfunn bygget på en løgn eller et løftebrudd, dvs. et «herre-tjener» eller slave-samfunn.
Martin Luther King jr. om naturlige lover
(Faksimile Google)
I sitt «Letter from Birmingham Jail» beskriver King forholdet mellom naturlige lover og rettferdighet slik:
Hvordan avgjør man om en lov er rettferdig eller urettferdig? En rettferdig lov er en menneskeskapt kode som samsvarer med moralloven eller Guds lov. En urettferdig lov er en kode som ikke er i harmoni med morallovene.»
Vi trenger ikke legge en religiøs betydning i utsagnet for å forstå hva King mente. Det han sier, er at vi må være prinsippfaste, dvs. tilnærme oss rett og galt ut i fra et strengt krav til moral basert på naturlige lover.
Eller som St. Thomas Aquinas så treffende sier det i boken «Man for all seasons»:
«Enhver lov som forringer menneskelig personlighet er urettferdig»
Dette innebærer at den dobbeltstandard vårt demokrati og vårt lovverk legger opp til når den hjemler innkreving av skatt gjennom tvang, med trussel om bøter og fengeslestraff, ikke er noe annet enn et fundamentalt og primitivt overtramp på vår menneskelighet, dvs. våre menneskerettigheter. Vi kunne egentlig stoppet diskusjonen her.
Men, hva da med demokratiske flertallsbeslutninger?
Du blir stoppet på gaten av en person med pistol som vil ha lommeboken din. Er det tyveri? Du blir stoppet av 10 personer med pistol som vil ha lommeboken din. Du får imidlertid bli med og stemme over kravet. Du taper 10 mot 1. Er det tyveri? Du blir stoppet av 100, 1000, 1 million mennesker som alle vil ha lommeboken din. Du taper avstemningen 1 million mot 1. Er det tyveri? Hva om våre folkevalgte i det representative demokratiet vil ha lommeboken din? Hva om de først vedtar en lov med alminnelig flertall som gir de rett til å ta lommeboken din, og deretter tar lommeboken din. Hva om lovforslaget er enstemmig? Er det tyveri? Eller er det noe annet? Er det slik at vi kan like eller mislike skatt, men at det er irrelevant fordi, frihet, demokrati og individets rettigheter er basert på moralske prinsipper som ikke kan settes til side på grunn av vilkårlige politiske vurderinger om skattens sosiale eller samfunnsmessige nytte? Svaret gir seg selv.
(Faksimile Google)
Tidligere kongressmedlem og presidentkandidat Ron Paul oppsummerer dette meget godt:
«All statlig virksomhet ender opp med å være uklokt, korrupt og som sløsing. Pengeinteressene råder uunngåelig. Troen på at "gode" byråkrater og politikere er mulig å oppdrive for å styre økonomien og oppnå rettferdig fordeling er en drøm som alltid ender opp som et mareritt. Selv et beskjedent forsøk på å nå dette målet krever at regjeringen/stortinget må benytte aggresjon mot en gruppe til fordel for en annen. Denne muligheten må nektes regjeringen/stortinget. Vi må begrense regjeringens rolle til å beskytte målet om rettferdighet i forhold til forsvar av liv, frihet og eiendom."
Finnes det noen steder hvor regjeringen/statens innflytelse er mindre inntrengende og omfattende og hvor samfunnet og befolkningen nyter godt av den frihet og ekte demokrati dette representerer?
Ja, det finnes, og de to nasjoner som umiddelbart «slår meg» er Singapore og Sveits, hvor politikernes innflytelse og mulighet for å diktere befolkningen er langt mindre enn det vi er vant med i Norge og resten av Europa. Som et eksempel har Sveits en regjering bestående av kun 7 medlemmer, og lokaldemokratiet i de mange «kantonene» er sterkt. Viktige politiske beslutninger på nasjonalt nivå er gjenstand for direkte demokrati ved folkeavstemninger, og det lille knippe ministre i regjeringen har sitt fokus på langt færre oppgaver, ss forsvar, enn det vi er vant med i Norge og resten av Europa.
Sosialdemokratiet i praksis
Ron Pauls konklusjon er en korrekt beskrivelse av sosialdemokratiet slik det fungerer i praksis; ikke noe annet enn «legalisert plyndring», hvor hele samfunnet taper gjennom et vedvarende og økende moralsk, sosialt, økonomisk og rettslig forfall.
Med andre ord leder den demokratiske samfunnsmodellen, der det finnes en stor og allmektig stat som styrer nær sagt all menneskelig sameksistens, og hvor borgerne nødvendigvis, som slaver av staten, pliktoppfyllende må innrette seg slik staten bestemmer, til et samfunnssystem basert på et «herre-tjener- forhold”. De som vil opp og frem, og de som vil overleve, må innynde seg hos statsmakten. De må lydige innordne seg statens tvangsregime for å gjøre seg fortjent til, og forsvare sin rettmessige plass i samfunnet. Det er all denne plyndringen som den økonomiske filosofen Fredric Bastiat med rette ga navnet «lovlig plyndring», hvilket ikke er noe annet enn en beskrivelse av kriminalitet satt i system.
Professor Robert Nozick ved Harvard universitetet konkluderte slik I sin bok “Anarchy, State and Utopia (1974):
«Når du skatter bort fra noen fruktene av fem måneders arbeid, tar du faktisk fem måneder fra han/henne. Du tar bort en del av livet hans. Forsøk å «danse deg unna» denne kjensgjerningen så godt du vil, men det er tvangsarbeid etter enhver rimelig definisjon av begrepet.»
På godt norsk
Skatteinnkreving representerer et uomtvistelig brudd på den grunnleggende eiendoms- eller selvbestemmelsesretten. Således representerer tvangsinnkreving av skatt, med trussel om bøter og fengselsstraff brudd på EMK’s Artikkel 4 som fastholder at «ingen må bli holdt i slaveri eller trelldom». Norges grunnlov sier det samme.
Det fremtvinger noen spørsmål:
Hva er konfiskasjon av din og min inntekt med trusler om fengselsstraff om ikke statlig slaveri og trelldom?
Når skattlegging i tillegg er ødeleggende for samfunnsøkonomien og kun tjener de økonomiske maktinteressene til bank- pengemakten, samt våre folkevalgte og det voldsomme byråkratiet som brukes for å administrere det hele, hva skal til for å kvitte seg med dette moderne slaveriet?
Økonomen Doug Casey gir oss svaret:
Det er ingen ting vi kan gjøre fordi privilegier gitt til en gruppe mennesker ved hjelp av «legalisert plyndring» ikke kan tas fra dem før all korrupsjonen, udugeligheten, dekadansen og råttenskapen kollapser innenfra.
Det er denne kollapsen, moralsk, sosialt, rettslig og økonomisk vi ser mer enn konturene av i Norge og resten av Europa. Det er dette moralske forfallet vi kan «ta og føle på» når klimafanatikerne vil «skru tiden tilbake til steinalderen» og kulturmarxistene påtvinger oss sine «woke» vrangforestillinger om hvordan «verden henger sammen».
Vi ser den samme dekadansen, det moralske, rettslige og økonomiske forfallet i dag som ved Romerrikets fall for mer enn 1500 år siden. Likheten er skremmende.
La oss håpe vi lærer litt denne gangen, slik at vi ikke blir liggende nede for telling de nærmeste århundrer.
Fortsatt god sommer!
+ + + +
Lenker for å kjøpe boken min, FARVEL MENNESKE, finner dere her:
Flott innbundet versjon: Farvel menneske (giutbok.no) – kr 399,-
Elektronisk versjon: Farvel menneske – e-bok (giutbok.no) – kr 250,-
Du kan også bestille den innbundne boken hos de fleste bokhandlere, så som nettboksiden til Ark eller Tanum
Du kan også kjøpe den elektroniske utgaven hos de aller fleste e-bokhandlere på nettet.
Du kan lese mer om boken på hjemmesiden: www.rebelyellpublishing.com
